Helt Farmers Market

Lykksalig, er jeg (og jeg taler øyensynlig også for de 120 andre oppmøtte), etter helgens spektakulære konsertopplevelse med Farmers Market. Jeg leter etter ord, men navnet er i seg selv den mest overbevisende beskrivelse jeg kan gi, for å skulle karakterisere hva som faktisk skjedde under denne konserten er ingen lett oppgave; det var bare helt dem og intet annet. Og ‘helt Farmers Market’ er fantastisk. Skeivt og uforutsigbart som få.

Jeg har sett to konserter tidligere, og strålende fornøyd var jeg særdeles spent på hva de skulle klare å levere denne gangen. Jeg hadde fått med meg hele familien, og til og med Emilys mor, til å overvære dette, for dem, uante-sære-innfallet-av-en-musikalsk-underlighet, og jeg håpet at de ville klare å overbevise dem. Jeg fikk noen underfundige “hva i alle dager er det du har dratt oss med på blikk” under første låt, tilbakeblåst av en pangstart med ekte bulgarske folketoner i speed-tempo. Men, bare vent, tenkte jeg – og jeg skal jeg si de fikk revurdert førsteinntrykket av folkemusikken raskt nok, da trampeklappen sto i fra ende til annen. Orkesterleder, Stian Carstensens, humoristiske briljans var på plass fra første stund, og fulgte på med lydjusteringsinnstrukser i en slags rytmisk sang, innrammet i henvisninger til o-fag. Og vi liker o-fag-humor. Musikalsk utviklet resten av konserten seg til et eneste gigantisk innfall, hvor spontanitet, improvisasjon og spilleglede oste i største iver og trollbandt musikerne selv, så vel som publikum. Man vet aldri hva som skjer på Farmers Market konsert: Musikken skapes i øyeblikket og jeg kan vanskelig se for meg at det er mulig å gjøre det bedre. Det er en eneste stor nytelse å kikke på Stian der han sitter med trekkspillet med lysende øyne og kikker rundt på kollegene sine “hahaha! hva faen er det du gjør, det der var bra!”, også kaster han seg omkring, full av ideer, og tar tak i gitaren, eller fløyta, eller banjoen, eller steelgitaren, eller synger rytmer, roper jihaaaa eller drar en spøk – fullt tilstedeværende, det er sikker og visst.

Men Stian skal ikke ha æren alene i dette unike bandet på fem. Trifon Trifonov på saksofon briljerer med sine bulgarske toner (evt. svenske lovbrudd på de bulgarske), Finn Guttormsen med sine alltid skeive(-re) bassganger, og trommeslager Jarle Vespestad like synkopert. Ved Carstensens vestre side, har vi også gitarist, samt strupesanger, kordame og tidenes sviske-maker, Nils-Olav Johansen. Denne gangen utviklet et av hans innfall i rytmisk strupegnål seg til en slags hurtig samtale med Stian, der kun enkelte ord var hørbare, men det avsluttende “Da så”, fikk resten av publikum, som ikke allerede var revet med, til å felle lattertårer.

Etter et par faste innslag – nå også skeivere enn før – skulle man tro at konserten ikke kunne bli bedre, men med gjesteopptreden av Arve Henriksen, en trompetist som for anledningen tok rollen som joike-jodler, intensiverte improvisasjonen til nye og uante høyder. De reneste toner fra belg til himmels lirte han av seg til Farmers komp og publikums gjentagende forsøk. Med denne galningen på scenen, tok showet også plutselig helt uante vendinger i det han rev av Carstensen skjorta og pisket han med den. Ingen visste sannelig hva de skulle tro, men lo godt, det gjorde de. Kanskje ikke noen vanlig Farmers Market opptreden, men derimot er det hevet over all tvil at de aldri slutter å overraske. Mot slutten av det hele, endte en improvisasjon overraskende over i låta-man-ikke-kødder-med-uten-å-kunne-det, nemlig Pink Floyds Another Brick in the Wall. De så faktisk overrasket ut selv og, og tro meg, om det var én ting jeg ALRDI(!!!) trodde jeg kom til å høre, så var det nettopp denne låta i DDE versjon. Det fikk jeg nå servert på gullfat. Så hardt har jeg aldri ledd – da ble det liv ja! Som om vi ikke slet nok med å holde oss oppreist på stolen på dette tidspunktet, så toppet avslutningen seg med å gli ut i metall og hardcore trekkspill, raskere enn noen gang. Med dette var det over og ut med Farmers Market for kvelden, med uslåelig seier i sjangerbingo og suverent samspill. Tilbake satt et måpende og fortumlet publikum, etter to og en halv time med helt Farmers Market. Man vet aldri hva som skjer på konsertene, og det er akkurat slik vi liker det.

Siden konserten har mamma og pappa prøvd å verve alle besøkende.

I ordets rette forstand..

I en fremlagt artikkel på pauserommet i natt kom jeg over to festlige begreper i første avsnitt. Først og fremst var det ordet ‘postal’, som i ‘min postale karriere’. Et ganske merkelig ord, som man har bruk for alt for sjeldent. Jeg kjenner jeg får utviklet mitt ‘postale jeg’ i sommer. Nummer trenger inn i mine ymse bevisstheter og oppsøker meg spontant, med eller uten min vilje, og andres. Bedre var riktignok det andre ordet, nemlig ‘rampekoordinator. Dette begrepet henspeiler nok på noe langt mindre spennende enn hva fantasien begjærer, men det betyr ikke at det er forbudt med tankespill. Begrepet rommer jo mange muligheter. Osama Bin Laden? Bush? Jeg skulle likt å høre begrepet i Nokas-sakens rettssaler..

Apropos koordinasjon, klarte jeg å gjøre noe rimelig ukoordinert og ganske teit her om dagen. Jeg gjorde noe så enkelt som å støvesuge. At vanlig støvesuging kunne skape en så forbanna latterlig historie hadde jeg ikke tenkt meg med det første, egentlig. Først og fremst ville jeg nå ha vekk hybelkaniner som vanlig dødelige, men å få bort andre krypende vesner fra kroker og kriker var aksjonens ondskapsfulle side. Jeg lot dragsuget sluke tre levende edderkopper, samt en allerede død stankelben, og var rimleig fornøyd med fangsten. Mitt eget latskap kombinert med støvesugerns hunger, gjorde riktignok at fangsten ble litt større enn planlagt. Frekk som faen, var den, og slukte en truse som lå på gulvet. En god en, til og med! FOPP, sa det, og den var borte vekk. Etter tre døde edderkopper, en død stankelbein og et uant anntall hybelkaniner konsumert, var ikke det å leke kirurg i støvesugerens innvoller førsteprioritet for å vinne tilbake det tapte. Det fristet litt mer etter at jeg klarte å gjøre noe så teit som å støvesuge i en nesten tom skuff, nesten tom. I den lå det noe så absurd som et fingerdukkespøkelse med gult hår og lilla slips. Tror du ikke støvesugeren frotset i seg det også? Joda.

Jeg har akkurat lest ut en bok, der sjebne og død tar del i tema. Hvem skulle tro at en lat Kjersti med grådig støvesuger skulle avgjøre tre edderkopper,  ei truse og et fingerdukkespøkelses skjebne en rastløs kveld i juni?

Sånn kan det gå.

Faen ta

Kvalmen har fanget meg og ulmer nå uggent fra magen, opp til ørene og helt ut til figerspissene. Jeg ble nettopp ringt opp av en telefonselger: “Hei, er det Kjersti?” Visst faen er det meg, hvem i helvete er du, tenkte jeg. Svaret mitt var selvsagt: ” Ja, det er jeg. Hvem snakker jeg med?” riktignok med en lettere sarkastisk tone. At det var en selger som nettopp hadde tiltalt meg, var det jo ikke tvil om. “Kjersti, jeg har et godt tilbud til deg.” Magen vrei seg opp under hodet på meg, med lyden av navnet mitt i samme setning som “tilbud” fra denne fremmede, nok en gang.
“Det Nye er femti år i år”, fortsatte hun. SOM OM DET INTERESSERER MEG!? Blader om hva faen? Hvordan gjøre karriere, hvordan få han til å like deg, hvordan få bedre selvtilllit, hvordan sprite om sexlivet, sånn vinner du frem i livet kind of bullshit. Jenteblad. Bare bli som alle andre, og det går helt fint. Femti år med skremmende propaganda. Det skal sies at bladet er av de bedre jentebladene, og at en og annen artikkel sikkert har inspirert enkelte til de bedre, men jeg klarer ikke ta blad med sminke, hud og modeller på fremsiden seriøst. Skvis meg ikke inn i dette forpinede selvbildet! Man ser fremsiden og tenker: “Nei, så bra vil jeg aldri se ut,” utspekulert bryter de selvtilliten ned og prøver å “få den opp igjen” med artiklene på innsiden. Selvtilliten min er sannelig ikke på topp, men Det Nye hjelper i hvertfall ikke. Faen ta.

Jeg lot henne legge ut til hun var ferdig med remsa si. Det var i hvertfall tredve sekund. Hun snakket fort og ville lire av seg tilbudet før jeg jeg rakk å avbryte henne. Måten jeg sa “jaha”, med en skeptisk stemme etter hun nevnte bladets navn, skremte henne nok til å sette opp tempo i håp om å overbevise til et salg. “Det høres vel ut som et bra tilbud det, Kjersti?”, avsluttet hun. Ikke nok med at det var et blad som ikke interesserte meg, men hun nevnte faen meg navnet mitt IGJEN som om hun var en reddende engel, som reddet bare meg, meg, meg. Mitt nei runget så bestemt at hun ble litt satt ut, “det er ikke akkurat min type blad”, sa jeg. Betuttet undret hun hva jeg leste da. “Jeg går heller for musikkblader, Morgenbladet og Ny tid”, sa jeg. Jeg skulle slengt med Klassekampen. “Ja, men da så, da skjønner jeg, sa hun – og lo litt” La oss håpe at den som ler sist, ler best, sier jeg. Takk og lov for at hun ikke nevnte navnet mitt en gang til. Det gjorde meg kvalm.

Faen ta telefonselgere som tilkaller en på fornavn. Og stakkars dem som blir bedt om å gjøre det – og gjør det.

Utforskningsstadie 1

Så var det sommer igjen da, og Trondheimsdagene er over for denne gang. Igjen. Hedmarksdagene er tilbake, men riktignok ikke på Hamar; men i Brumunddal. Livet er liksom litt annerledes nå, men jeg tror det er til det bedre. Jeg mente jeg aldri skulle tilbringe en sommer til på Hamar slik den var i fjor, men på tross av at tilværelsen er rimelig lik, så befinner jeg meg i det minste i et nytt fint hus. Og jeg finner faktisk roen. Hittil.

Her om dagen tok jeg min første utforskningstur nede i Dala for å bli litt kjent. Først på lista var biblioteket. På tross av størrelsen, som var noe mindre enn jeg er bortskjemt med, og at de ikke hadde bøkene jeg opprinnelig var ute etter, klarte jeg selvsagt å dra med meg fire feite hjem. Det blir trivelig. Hadde jeg gått biblotekarstudiet, som jeg faktisk vurderte en gang i tiden, skulle jeg riktignok revolusjonert Brummunddal Bibliotek, for maken til kaotisk kategorisering har jeg ikke sett maken til! Kjerstis organisatoriske hjernedel skurret fortvilet, nærmere provosert av kaoset. Egentlig burde jeg sagt opp jobben som postsorterer og tilbudt meg å organisere bibilioteket i sommer. Det hadde vært lurt.

Etter å ha vært på biblioteket, gikk jeg igjennom gågata. Det gikk fort. Jeg belønnet meg selv med å kjøpe med meg et lunsjtriangel hos Baker’n, før jeg gikk løs på en softis på Cigaro. Berømt softis. Svær- SVÆR – softis! Og kjeksen var liten. Ja, kjeksen var så liten, og isen så stor, at jeg ikke orket å spise mer da jeg endelig kom til bunns av toppen og kunne ha spist sprø vaffel. Jeg måtte kaste resten! Hørt slikt. Ikke orket jeg lunsjtriangelet når jeg kom hjem heller. Jeg klager ikke, jeg koste meg, gjorde jeg, og spiste lunsjtriangelet senere.

Da jeg gikk gikk rundt i (les sirklet) sentrums gater mens jeg spiste is, var det forøvrig en mann som sa hei til meg på gata. Aldri sett han før. Nyinnflytter, jeg.
I bunn av bakken bor det en gammel dame med rullator.

Nå skal jeg snart sykle på jobben igjen. Jeg håper det går litt bedre denne gangen, enn det gjorde sist. Pappa hadde kjørt meg til første arbeidsdag, men hjemturen sto for egen maskin. Jeg trodde jeg visste veien, men etter å ha karret meg oppover litt vel mange oppoverbakker, begynte jeg å skjønne at jeg måtte være på avspor. Endelig kom jeg til et kryss med stedsskilt. Mange skilt faktisk. Kylstad 3, Galleri Gaalaas 1,5, Nydalen 0.8 osv. Men sto det Brummunddal? Nei, det gjorde det ikke. Hadde jeg hørt om disse stedene før? Ja, jo. det hadde jeg jo, men visste jeg hvor de lå i forhold til Brummunddal? Nei..det…det, kunne jeg jo ha gjort. Klokka var halv seks og jeg måtte ringe pappa. Jeg fikk beskjed om å sykle mot Kylstad, og det ble tre kilometer med seige, svingete oppoverbakker inni granskauen, før jeg endelig kom til et skilt hvor det sto Brummunddal 6,5. Det var et lykkens øyeblikk. At det sto Brummunddal i hvertfall. På tross av omveier, kulde og duften av kumøkk, var det riktignok ganske vakkert over østlandet i morgensol. Aldri sett så mye hest og ku i soloppgang før jeg, faktisk. Og grønt og fint var det óg, og da er dete jo greit, må vite.

Jada. Så er de første utfarelser gjort. Mon tro hva mer sommeren har å by på.

Denne dagen har bare vært..underlig

Det er noe merkelig med denne dagen.
Vanlig, på en måte, men fremdeles usedvanlig merkelig. Ingenting har liksom helt stemt.
Det begynte i morges når jeg våknet klokka ni. Jeg var stuptrøtt og hadde egentlig planlagt å sove til ti i hvertfall. Nogenlunde sømmelig døgnrytme er jo ikke så dumt, men når fornuften tar meg er naturen sannelig konspiratorisk og lar meg våkne FØR min egen vilje. Etterhvert sto jeg der da. Med te og brødskive. Ingenting egentlig, hadde jeg å gjøre. Ingenting jeg var nødt til. Det skal sies at det er en følelse jeg ikke har kjent siden januar, tja, eller jula kanskje. I går leverte jeg hjemmeeksamen, som jeg selvsagt ikke er fornøyd med, men som jeg har jobbet, jobbet, jobbet, jobbet, jobbet,og jobbet med den siste uka. Mens jeg har drukket te. Og nå sto jeg der og gjorde ingenting!
Da hørte jeg på musikk og sa lite. Vasket doen for mamma.
Klokka ble ett og jeg skulle ha på meg bunad. Minstefetter var konfirmant i dag. Under påkledningen fant jeg ut at det var noe som ikke helt stemte der heller. Størrelsen, får en vel si, men jeg kom da inn i den på et vis. At jeg fikk folketoner ala ’suddenlattentull’på hjernen, lyst til å svinge på stakken og ta en skikkelig reinlender, som jeg forøvrig ikke kan, gjorde at det kilte litt i hjerneceller jeg ikke visste jeg hadde. Følte meg litt mer norsk enn vanlig gjorde jeg og. Konfirmasjon ble det i hvertfall. Borgelig. Humanistisk. Min første overværelse sådan. Stor har han nå blitt den gutten, men likevel var de så små ;”denne flotte blomsterengen (Ordfører Busterud:2007)” av noen komfirmanter. Livssentimental, slo det meg at det er åtte år siden jeg selv sto der. Nervøs og usikker, men full av drømmer og forventinger.
Jeg har aldri tenkt på hvor lenge siden det er jeg konfirmerte meg før.
Under seremonien ble jeg ikke så sentimental, men hang meg mest opp i et kor. Nærmere bestemt en ung mann i en ansamling preget av middelaldrende. De sang ’tenke sjæl’ og enkelte svingte litt på hoftene eller armene. De hadde til og med lagt inn én move, der de la høyre hånd mot hodet. Stilig. I min fantasi riktignok, minnet denne mannen meg om en politimann i Kopps. Det resulterte i assosierte forestillinger hvor denne mannen danset rundt i sitt hjem med rungende stemme inn i en banan. Som en musikalstjerne. Jeg bestemte meg for at denne mannen egentlig ville være midtpunktet, men fikk det ikke helt til. I det siste har jeg hatt det med å finne opp livshistorier til folk jeg møter eller ser. Oftere enn før. Etter seremonien møtte jeg slekt og sånt som jeg ikke visste om, og slekt jeg visste om, men som jeg hadde glemt. Hilste, klemte, ”nei, nå er det lenge siden jeg har sett deg”, ”er det sånn du ser ut!” – har jeg sett deg (hvem faen er du)? Ja, det var slekt jeg kjente der og da. Det hele var etterfulgt av mat, og jeg spiste middag og ble tjukk i bunad, før jeg fylte etter med kakeR og kaffe og ble enda feitere. Den stemte visst bare mindre og mindre den bunaden. I tillegg til mine særdeles ubehagelige bunadsko,var det et vaklende vakkert syn som vinket farvel etter etagilde, oppsummeringssamtaler og diverse familefjas.
Her skulle man tro at kvelden var over.Nei, heim bar det (for Brummundalens uteliv utgikk i frykt for gjengvold som innvandrer). I stedenfor ble jeg og mamma sittende å se på Bollywoodfilm i drøye tre timer. Alltid like fascinerende, men at jeg nesten føler meg avstandsforelseket i den mannlige hovedrollen er noe jeg ler godt av for meg selv her jeg sitter. Sagt om at det er en underlig dag. Samtidig hadde pappa hadde en kamerat på besøk og de satt å drakk kaffe for å holde seg våkne til nattens planlagte fisketur. Så tror vi at mamma har blitt bitt av hoggorm. Nå er mamma og pappa på legevakta og jeg er litt bekymra for mammas smertefylte bein. Terje, som hadde lagt seg, sto opp igjen og jeg har nå lagt meg for å skrive om denne finurlige dagen. Pappas kamerat og Terje ser på VHS om fluefiske og jeg tror kameraten skal sove over.

Klokka er tre. Hva skjer’a bagera?!

Eksistensiellt opploeft

Oyeblikket har fanget meg og jeg skal mene det er paa tide med en oppdatering foer alt forsvinner i glemmeboka. De siste to ukene har vaert begivenhetsrike som faa, og nok igjen maa jeg understreke hvor godt det er aa leve. Konsert og musikk, fjell, reise, mennesker og god mat er bare stikkord fra ukenes innhold, men det de refererer til er ikke hva som helst i Kjerstis verden. 

Iron Maiden i Bangalore

Forrige helg var det endelig paa tide aa komme seg en tur ut av Pondicherry. Etter en skoledag i Chennais hoyesterett og hamstring i den ultimate bokbutikk, vendte jeg snuten mot Banglore for aa faa med meg Indias forste store metal-gig. Iron Maiden her til lands var en opplevelse av de sjeldne, med 25 000 ville og svartkledde indere. Jeg trodde knapt mine egne oyne, plutselig var de overalt disse rockerne, hvor gjemmer de seg ellers? Forventningene ble oppfylt og vel saa det, med synet av rocke-sikher med turban, til og med ei muslimsk dame og hele familier paa konsert.  Ikke minst synet av  langfingre til vaers mot oppvarmingsbandene. Det var manerer jeg knapt trodde inderne kunne eie aa ha. Sikkert og visst er det at alle som en var der for Maiden, og naar bandet kom paa scenen var alle bare en stor masse maiden fans og ikke turister eller indere, muslimer eller hindu, what so ever. Det var bare glede.

Shimla

I dag derimot, kom jeg hjem fra en helt annen kant av landet igjen. Beate og jeg hadde bestemt oss for aa reise nordover til Shimla i langhelga vaar, opprinnelig for aa besoke Ravi som jeg ble kjent med forrige gang jeg var i India. Billettene var bestilt, men mer hoerte jeg naa ikke fra herremannen. At han freaket ut gjorde oss riktig nok fint lite, for helga oppdrev mitt desidert beste reiseminne uansett.

Reisen var lang med taxi til Chennai, fly til Delhi via Hyderabad, tog fra Delhi til Kalka og deretter skitfte til smalsporstog derifra til Shimla. Vi sto paa venteliste paa toget til Shimla, men klarte aa karre til oss noen harde seter og slippe unna en trebenkstur i den bittelille kvinnevogna, 6 om morgenen, midt i kulda. Togturen oppover var en opplevelse i seg selv der det toffet oppover fjellene med synet av den neste dalen mer storslagen enn den andre. Hoydegradene steg gradvis og fremme i Shimla endte vi paa cirkahoyde med Gladhopiggen. Heller pisstrengte (og maapende av utsikten) tok vi taxi saa langt vi kunne for aa komme oss til et hotell. Det er desidert forste gang jeg har tatt heis i en by for aa komme meg opp til gaagata.

Finurlige folk og andre opplevelser..

Paa utkikk etter mat motte vi paa en astrolog som bikket oss av pinnen med sine utgreiinger over en middag. Naar vi la oss var vi ganske paffe begge to og visste ikke helt hva vi skulle tro. Merkelig hva man stoter paa naar man er ute aa reiser. Dagen etter vaaknet vi til ei norsk jente paa hotellterrassen. Det beste var riktignok denne kveldens middagsplass. En ung kashmir fra hotellets reisebyraa tok oss med til et sted vi definitivt ikke ville funnet selv! Etter aa ha krypet gjennom et hull i en dor, havnet vi plutselig midt i selveste kashmir-ghettoen. Det var lite, intimt og fylt av “saanne sjeggete herremenn i ulltepper man ser paa tv, bare i snille utgaver.” Vi satte oss ned i en bitteliten sjappe og fikk serverst kasmirsk mutton (geitekjott med kryddersaus) og ris. De nysgjerrige stamkundene fra kashmir satt rundt oss og lurte faelt. Sajad oversatte litt saa godt han kunne. Det var en merkelig stemning. Kaldt, god mat, Beate og meg, samt 5-10 kashimrere paa ikke mye mer enn 6 kvm.

Mitt beste reiseminne

Lordag var uvurderlig. Vi begynte dagen med jeep sammen med Sajad og Kaku (sjaforen) ut av Shimla, videre opp i hoyden og innover i Himalaya. Dagens maal var toppen av Hattu Peak, en av Himachal Pradesh hoyeste topper. Paa veien gjorde vi et stopp i et dyrereservat hvor vi blant annet fikk se snoleopard. Synet av dyret bak et gjerde ble fort glemt da vi begynte gaaturen oppover mot de 3400 moh. Som et utslag av impulsiv handling var vi ikke saerlig forberedt paa aa vasse i sno opp til hofta. At vi klarte aa komme oss til topps i converse-sko og olabukse foles riktignok kanskje enda mer som en oppnaaelse enn som en forberedt norsk fjellvandrer. Makan til teamwork oppover i det bratte har jeg aldri opplevd. Hand i hand maatte vi naa gaa og guttene gikk opp spor for oss (stakkars!).  Sajad var riktig bekymret om han var i daarligere form enn oss en stund der han pustet og peste, men saa var det sannelig hakket tyngre. Disse gutta er jo som oppvokst i fjellet. Opp skulle vi naa, og enn hvor mange fjellturer de har hatt, enn hvor mye sno, og til tross for taake paa toppen var det en lykkelig gjeng som sto der gjennovaate og nifroes.

Lykkeligere skulle vi bli da vi ble invitert inn i varmen hos en gammel tempelpasser paa toppen. Lite foltes bedre enn aa vri opp sokkene og skoa og varme fottene foran baalet med en kopp chai i handa. Sajad og Kaku sang sanger paa hindi mens vi varmet oss. Tempelmannen var baade stolt av oss som kom opp og svaert glad for besok da han hadde vaert der alene over vintern i fire maaneder uten aa se noen. Vi var riktignok aarets andre besok, da forstemann var der samtidig som oss; en bitteliten tibetaner av en nepaleser. Utrolig sjenert og hoflig fyr som tok folge med oss ned igjen. Hand i hand karret vi oss ned det bratte og kastet sno, mens vi sang hoyt i mellom furutrarne. Etter tre timer med mye snovassing opp og ned og snytt for en slaaende utsikt fra 3400 moh, hadde jeg ikke trodd at jeg ville hoppe av glede ned de siste bakkene og storsmile paa vei hjem etter en lang dag. Det hadde vel ingen av oss trodd, men vi gjorde det alle sammen. Saa har jeg vaert i Himalaya. Jeg skal tilbake!

Saan gaar nu dagan..

Saa passerer naa dagene i rakettfart enda de telles. Helgen floy fort med sine aktiviteter og ellers fyller naa dagligsagse absurditeter og lesing opp tiden.

Pilgrimsferd
Ved lordagens fullmaane var noen av oss paa pilgrimsferd, noe som var en heller spesiell opplevelse. Det er ikke ofte jeg spaserer tre timer i strekk omkring et fjell, i hvertfall ikke for aa absorbere energien til den hinduistiske guden Shiva (som er fjellet, paa en maate). Det var en underlig foelse aa vaere en av flere tusen som vandret i boenn, omringet av guruer, asketer, cd-sjapper, shivakunst, templer, smaarestaranter og ildsteder under stjernehimmelen. Hvor intens tro kan vaere slo meg da jeg saa en mann rulle bortover i stedenfor aa gaa, rett og slett for aa absorbere mer av Shivas energi fra bakken. Han fikk ogsaa mer smerte for Shivas skyld.

Bryllup
Med smerte i bein og hofter, ikke som i stoel, men som i utslitne sener, kunne soendagen by paa atter nye finurligheter. Det er ikke vanskelig aa faa seg venner her til lands, ei heller aa bli invitert i bryllup. Jeg gikk bare til fotografen for aa ta passbilder, og vips saa hadde jeg en innbydelse i lomma. Jeg tok med meg jentene (Beate, Ida og Trine), kledde meg i sari og dro avgaarde. Vi hilste foerst paa brudgommens foreldre og fikk servert forrettssnacks foer brudeparet ankom. Mens vi ventet paa brudeparet tilsynelatende konkurrerte to band om oppmerksomheten vaar. De spilte naa i hvertfall samtidig i hver sin ende av rommet. Et klassisk band med en svaert intens klarinettsak (“mhyyyyyy” lyd), samt et indisk synthpopcoverband. Helt jaevlig begge deler, men for de klassiske musikernes aere syntes jeg synd paa dem da de ble utdanka av et syntetisk trommesett og hoylytt gauling. Bryllup ble det naa likevel, og glad er jeg for at jeg ikke var brudeparet. Som hjemme, delte de kaka med hverandre og var saa soete saa, men deretter var det to-tre timer med gratulasjoner, fotografering og gaver med ALLE gjestene. Inkludert oss. Da de brukte tiden paa hilsninger, gikk de andre gjestene ned for tradisjonell brylllupsmiddag (paa bananblad selvfoelgelig). Vi hadde selvsagt faat oss nok av venner. Det er noe eget naar det staar ti utagerende gutter foran deg og konkurrerer om aa faa oevet engelsk med deg mens du spiser, naar man selv proever aa laere seg noen ord paa tamil av sidemannen, ja, ogsaa skulle man jo spise da. Et par av guttene fra skolen dukket forovrig ogsaa overraskende opp paa bryllupet, og naergaaende som guttene er paa hverandre i dette landet, ble vi lettere lattermilde av intimiteten de fikk gjennomgaa av sine nye venner. Jeg sier bare *kosepaa*.

Studier har man jo ogsaa!
Saa, misforstaa ikke og tro at vi bare driver finurlig dank, vi har da skole ogsaa! I massevis faktisk. De to foregaaende ukene hadde vi en ung mann fra PRIO til foreleser. Det var artig og han brukte mange artige laeremaater. Naa har vi faatt en danske til laerer, en viss Herr Madsen fra Nordic Institute of Asian Studies. Han har hittil gitt et saerdeles finurlig inntrykk, kunnskapsrik og ettertenksom som han er, et slags leksikon i grunn. Han har dessuten bart og en dyp interesse for fulgeliv der han staar med ikke bare kikkert, men teleskop og skuer bort mot palmeskogen. Det er sannelig mye rart aa se fra hengekoya. Naa begynner foroevrig gruppearbeidet, der jeg skal samarbeide med to til om konflikten paa Sri Lanka og forholdet melom tamilene og de tamilske tigerne. Gleder meg!

Ogsaa saa mye mer jeg kunne ha sagt a gitt!

Det skjer saa mangt..

Noen ganger er det vanskelig aa vite hvor man skal begynne. Naa for eksempel. Ikke det at det egentlig har skjedd saa mye heller, men det som har skjedd har bare vaert saa…mangfoldig(eller noe i den duren). Jeg har blant annet overstiget fysiske barrierer som aa staa opp kl. 6 i om morgenen for aa trene yoga. Det kan jo betraktes som en lettere revolusjon i Kjerstis liv, men det skal sies at det var godt. Det var fint aa faa med seg soloppgangen fra hustaket ogsaa. Jeg tror til og med jeg skal gjoere det til vane (NB: Tror)! Forovrig var det andre dag paa rad at jeg fikk med meg soloppgangen. I gaar var vi nemlig ute i Auroville for aa faa med oss fodselsdagsseremonien til The Mother, noe som tvang meg opp av senga klokken 04.30. Auroville er en heller spesiell forsamling av ideologiske verdensbeboere med alternativ levestil inklusiv spirituell karakter. Den ble startet rundt The Mothers filosofi i 1968, ikke overraskende var fler av de foerste innbyggerne amerikanere (hvis andre hjemsted er Woodstock). Om jeg husker riktig er det i dag representert folk fra rundt 40 ulike nasjoner som bor der fast, men de franske bohemene ser ut til aa skille seg ut i antall. Men denne seremonien var igrunn noe av det mer spesielle jeg har opplevd. Etter aa ha busset spente igjennom fuktig skog var det narmest folkevandring gjennom en en allee av stearinlys inn til Aurovilles sentrum. Under stjernehimmelen ankom vi et amfi hvor vi skulle sitte aa se paa et svaert baal som ble tent. Alle var helt stille, bortsett fra lyden av foetter og kroppslige basuner. Baalet var fascinerende det, der det lyste opp foran oss, knitrende og spyende av aske. Ikke minst lyste den store golfballen/romskipet av et tempel opp i bakgrunnen. Den storartede stemningen ble ikke storre da musikken begynte med sine usedvanlige keybord akkompagnement og Den Kloke Damens gamle stemme paa opptak, litt spokelsesaktig som i en daarlig skrekkfilm. Da solen begynte aa lysne til i horisonten bak traerne overtok skalasyngende fugler oppmerksomheten min, de var som veldig til sangpedagoger.

Etterpaa var det liksom skole, noe jeg tror var tidenes uinspirerende forelesningsdag for laererne etterfulgt av samtliges stadige troetthet. Jeg folte meg snytt naar jeg verken klarte aa lese eller sove i hengekoya.

Full av lykke som jeg har med meg, var jeg full av mot og skulle hente de fem klesplaggene jeg hadde bestilt hos skredderen her om dagen. To bukser og tre soemmelige topper. Jeg var jo heldig aa faa med meg en bukse i hvertfall, men resten var ikke klart og den ene (som jeg bestilte pga fine baand) hadde de ikke lenger igjen baand til. Men de skulle faa fikset det om ei uke.. indisk tid, I suppose..

I dag var Peace and Conflict studies paa L`Ecole Francais D`Extreme Orient paa forelesningsseminar hele dagen. Etterhvert sa jeg meg passelig lei av fransk-engelsk og maatte kaste handkle, men som en av tre ivrige (av de 25 norske studentene) sistemenn hjem, saa jeg meg overrasket over taalmodig innsats. Temaene varierte fra etikk i fredsmekling til kasteproblematikk og yrke og voldlige tantriske bevegelser. Med andre ord, ymse spennende.

I en av de mange chai-pausene (te) var jeg forovrig 40 centimeter unna aa faa en passelig innvollhaug i hodet, et syn som nesten utsatte meg for brekninger. De holdt seg gudskjelov i psyken. Ikke aner jeg hvor det kom fra eller hva det stammet fra, men fra himmelen kom det. Saa har jeg litt flaks i uflaksen likevel da.

Oppi det hele her da, saa kan jeg fortelle at mamma og pappa overleverte nokkelen til barndomshjemmet i gaar kveld og hjemmeadressen er herved flyttet til Brummunddal. Det er merkelig med det, jeg vet ikke helt hva jeg skal foele da jeg aldri fikk sagt farvel til huset. Uansett vet jeg riktignok at jeg gleder meg til aa se det nye huset. Det er virkelig et fint hus og jeg tror vi faar det fint der. At man faktisk kan se store deler av Mjosa og over til andre siden kan ikke akkurat sammenliknes med min gamle kjopesenterutsikt. Jeg gleder meg!

Det er merkelig aa tenke paa hjemme som er saa langt vekk. jeg ser ut av vinduet. Ute henger inderne paa gaten, staaende, liggende, sittende paa plastikkstolene sine. Spisende, lesende, snakkende, tissende, glanende, maapende, leende, tutende og hva naa enn. Vegger og gjeder er fulle av Tamiske valgplakater og sloagans, i gatende er det valgkampstaler og demonstrasjonstog. Biler, rickshaws, sykler og motorsykler tuter seg frem blandt kuer, gaaende, tiggere og loshunder. Og dette er bare helt vanlig for meg, akkurat naa.

Naa skal jeg gaa aa spise is. Dere maa kose dere med snoe saa lenge.

Jeg glemte..

..et par vesentlige ulykker paa lista mi, det er jo ikke lett aa holde styr paa alle sammen. Det var jo allerede dommedag da vi landet paa flyplassen i Delhi og jeg ikke fikk bagasjen, selvsagt. Og for aa saluttere det hele eksploderte rettetanga mi her om dagen med smell og fyrverkeri. Sannelig! La oss haape det var som nyttaarsaften, ut av den gamle og inn i en ny periode med forhaapentligvis litt (veldig) mer hell.

I gaar hadde forovrig tv-serien vaar premiere. Vi fant igjen kanalen og fikk oss en god latter, ritkignok ikke saa god som vi hadde forventet da serien var overraskende bra (dvs mer bra enn elendig). At Beates stjernescene var klippet bort var en stor skuffelse, men at kjolene saa bedre ut paa tv enn i virkeligheten hadde jeg ikke noe i mot. Merkelig nok var scenen med bursdagssang ogsaa forsvunnet… vakkert som det var, skjonner jeg ikke.. Eller kanskje det kommer i dagens episode?

Ellers… jeg saa en stim med “akvariefisker” i vannet i dag da jeg leste i hengekoya. Beate hadde en kamelon paa besok i klasserommet under forelesning, da den ble jaget av en fugl. Jeg driver aa blir saa roed paa foettene av aa gaa barbeint, men ingen andre blir det, selv om det bare er aa vaske det av. Jeg skjonner ikkeno. Ogsaa gaar vi paa line i “friminuttene”. Ellers loeper skolebarna etter oss og vinker naar vi kjoerer buss til skolen, de gigantiske vannmelonhaugene frister som vanlig og jeg har mye aa lese (i hengekoya mi).

 Saann gaar nu dagan.

Livet i Pondicherry

Saa er man her i Pondicherry, skolen har begynt og man innser at man allerede har vaert her i en tredjedel av tiden. Det er underlig med det; tidsfordrivet. Det er godt og rolig her. India light, kaller vel egentlig de fleste det, men det er helt ok naar man skal prove aa konsentrere seg om studier. Det er helt greit at det ikke er like mye tuting, like mange tiggere eller like mye folk (kuer, hunder, rickshaws, biler, geiter) og kaos som det er ellers. At det er mulig aa faa tak i ca. grovt brod her i byen er meg heller ikke i mot, dog jeg elsker den indiske maten.

Studiesenteret er saerdeles behagelig. Jeg tenkte det ville vaere flott, men ikke saaaa flott! Vi gaar over en bro for aa komme dit, og da lyser sanden, palmene, hengekoyene og bungalowene mot oss, flott residert ved vannkanten. Bare lyden av vann, vind og sirisser hoeres, samt et og annet bryllupskorps og noe fyrverkeri i det fjerne innimellom. Jeg klager ikke.

Jeg har satt meg til maal aa laere meg aa knyte saree naar jeg er her da. Jeg har gaatt til anskaffelse av dette tradisjonelle indiske kleasplagget som de fleste indiske kvinner bruker til daglig. Sannelig er det ikke enkelt aa surre paa seg 7 meter silkestoff alene. Jeg trenger nok timer med oving, for aa si det slik. Men folk her er jo svaert saa villige til aa hjelpe en!

I dag var vi paa fjelltur opp til et fort et par timer utenfor byen. Ufattelig fascinerende fjell som jeg egentlig heller ville kalt gigantiske steinroyshauger i ellers flatt landskap. Det er heeelt sikkert noen guder som har plassert de der. Paa bussen til og fra benyttet jeg sjangsen til aa hoere paa musikk. Jeg kjoepte meg en indisk contemporary drum’n bass skive av Talvin Singh paa anbefaling av en brite i Mumbai. Endelig fikk jeg hoert paa den, og sannelig om jeg foelte meg som satt inn i en episode av Lonely Planet ved synet av alt som passerte utenfor vinduet. Det var ganske finurlig.

Men naa skal jeg avslutte. Jeg har en avtale med Beate om aa spise vannmelon paa hustaket foer jeg tar kvelden. (I gaar laget forresten Beate en fantastisk vannmelomhjelm. Veldig kledelig. Jeg har desverre ikke noe bilde). Vi hamstret akkurat vannmelon, galiamelon, lichi, guleroetter, neper, agurk og papaya til 68 rupi paa nabosjappa. Hoi, hele 10 kroner! I like India!