Oyeblikket har fanget meg og jeg skal mene det er paa tide med en oppdatering foer alt forsvinner i glemmeboka. De siste to ukene har vaert begivenhetsrike som faa, og nok igjen maa jeg understreke hvor godt det er aa leve. Konsert og musikk, fjell, reise, mennesker og god mat er bare stikkord fra ukenes innhold, men det de refererer til er ikke hva som helst i Kjerstis verden.
Iron Maiden i Bangalore
Forrige helg var det endelig paa tide aa komme seg en tur ut av Pondicherry. Etter en skoledag i Chennais hoyesterett og hamstring i den ultimate bokbutikk, vendte jeg snuten mot Banglore for aa faa med meg Indias forste store metal-gig. Iron Maiden her til lands var en opplevelse av de sjeldne, med 25 000 ville og svartkledde indere. Jeg trodde knapt mine egne oyne, plutselig var de overalt disse rockerne, hvor gjemmer de seg ellers? Forventningene ble oppfylt og vel saa det, med synet av rocke-sikher med turban, til og med ei muslimsk dame og hele familier paa konsert. Ikke minst synet av langfingre til vaers mot oppvarmingsbandene. Det var manerer jeg knapt trodde inderne kunne eie aa ha. Sikkert og visst er det at alle som en var der for Maiden, og naar bandet kom paa scenen var alle bare en stor masse maiden fans og ikke turister eller indere, muslimer eller hindu, what so ever. Det var bare glede.
Shimla
I dag derimot, kom jeg hjem fra en helt annen kant av landet igjen. Beate og jeg hadde bestemt oss for aa reise nordover til Shimla i langhelga vaar, opprinnelig for aa besoke Ravi som jeg ble kjent med forrige gang jeg var i India. Billettene var bestilt, men mer hoerte jeg naa ikke fra herremannen. At han freaket ut gjorde oss riktig nok fint lite, for helga oppdrev mitt desidert beste reiseminne uansett.
Reisen var lang med taxi til Chennai, fly til Delhi via Hyderabad, tog fra Delhi til Kalka og deretter skitfte til smalsporstog derifra til Shimla. Vi sto paa venteliste paa toget til Shimla, men klarte aa karre til oss noen harde seter og slippe unna en trebenkstur i den bittelille kvinnevogna, 6 om morgenen, midt i kulda. Togturen oppover var en opplevelse i seg selv der det toffet oppover fjellene med synet av den neste dalen mer storslagen enn den andre. Hoydegradene steg gradvis og fremme i Shimla endte vi paa cirkahoyde med Gladhopiggen. Heller pisstrengte (og maapende av utsikten) tok vi taxi saa langt vi kunne for aa komme oss til et hotell. Det er desidert forste gang jeg har tatt heis i en by for aa komme meg opp til gaagata.
Finurlige folk og andre opplevelser..
Paa utkikk etter mat motte vi paa en astrolog som bikket oss av pinnen med sine utgreiinger over en middag. Naar vi la oss var vi ganske paffe begge to og visste ikke helt hva vi skulle tro. Merkelig hva man stoter paa naar man er ute aa reiser. Dagen etter vaaknet vi til ei norsk jente paa hotellterrassen. Det beste var riktignok denne kveldens middagsplass. En ung kashmir fra hotellets reisebyraa tok oss med til et sted vi definitivt ikke ville funnet selv! Etter aa ha krypet gjennom et hull i en dor, havnet vi plutselig midt i selveste kashmir-ghettoen. Det var lite, intimt og fylt av “saanne sjeggete herremenn i ulltepper man ser paa tv, bare i snille utgaver.” Vi satte oss ned i en bitteliten sjappe og fikk serverst kasmirsk mutton (geitekjott med kryddersaus) og ris. De nysgjerrige stamkundene fra kashmir satt rundt oss og lurte faelt. Sajad oversatte litt saa godt han kunne. Det var en merkelig stemning. Kaldt, god mat, Beate og meg, samt 5-10 kashimrere paa ikke mye mer enn 6 kvm.
Mitt beste reiseminne
Lordag var uvurderlig. Vi begynte dagen med jeep sammen med Sajad og Kaku (sjaforen) ut av Shimla, videre opp i hoyden og innover i Himalaya. Dagens maal var toppen av Hattu Peak, en av Himachal Pradesh hoyeste topper. Paa veien gjorde vi et stopp i et dyrereservat hvor vi blant annet fikk se snoleopard. Synet av dyret bak et gjerde ble fort glemt da vi begynte gaaturen oppover mot de 3400 moh. Som et utslag av impulsiv handling var vi ikke saerlig forberedt paa aa vasse i sno opp til hofta. At vi klarte aa komme oss til topps i converse-sko og olabukse foles riktignok kanskje enda mer som en oppnaaelse enn som en forberedt norsk fjellvandrer. Makan til teamwork oppover i det bratte har jeg aldri opplevd. Hand i hand maatte vi naa gaa og guttene gikk opp spor for oss (stakkars!). Sajad var riktig bekymret om han var i daarligere form enn oss en stund der han pustet og peste, men saa var det sannelig hakket tyngre. Disse gutta er jo som oppvokst i fjellet. Opp skulle vi naa, og enn hvor mange fjellturer de har hatt, enn hvor mye sno, og til tross for taake paa toppen var det en lykkelig gjeng som sto der gjennovaate og nifroes.
Lykkeligere skulle vi bli da vi ble invitert inn i varmen hos en gammel tempelpasser paa toppen. Lite foltes bedre enn aa vri opp sokkene og skoa og varme fottene foran baalet med en kopp chai i handa. Sajad og Kaku sang sanger paa hindi mens vi varmet oss. Tempelmannen var baade stolt av oss som kom opp og svaert glad for besok da han hadde vaert der alene over vintern i fire maaneder uten aa se noen. Vi var riktignok aarets andre besok, da forstemann var der samtidig som oss; en bitteliten tibetaner av en nepaleser. Utrolig sjenert og hoflig fyr som tok folge med oss ned igjen. Hand i hand karret vi oss ned det bratte og kastet sno, mens vi sang hoyt i mellom furutrarne. Etter tre timer med mye snovassing opp og ned og snytt for en slaaende utsikt fra 3400 moh, hadde jeg ikke trodd at jeg ville hoppe av glede ned de siste bakkene og storsmile paa vei hjem etter en lang dag. Det hadde vel ingen av oss trodd, men vi gjorde det alle sammen. Saa har jeg vaert i Himalaya. Jeg skal tilbake!
