Denne dagen har bare vært..underlig

Det er noe merkelig med denne dagen.
Vanlig, på en måte, men fremdeles usedvanlig merkelig. Ingenting har liksom helt stemt.
Det begynte i morges når jeg våknet klokka ni. Jeg var stuptrøtt og hadde egentlig planlagt å sove til ti i hvertfall. Nogenlunde sømmelig døgnrytme er jo ikke så dumt, men når fornuften tar meg er naturen sannelig konspiratorisk og lar meg våkne FØR min egen vilje. Etterhvert sto jeg der da. Med te og brødskive. Ingenting egentlig, hadde jeg å gjøre. Ingenting jeg var nødt til. Det skal sies at det er en følelse jeg ikke har kjent siden januar, tja, eller jula kanskje. I går leverte jeg hjemmeeksamen, som jeg selvsagt ikke er fornøyd med, men som jeg har jobbet, jobbet, jobbet, jobbet, jobbet,og jobbet med den siste uka. Mens jeg har drukket te. Og nå sto jeg der og gjorde ingenting!
Da hørte jeg på musikk og sa lite. Vasket doen for mamma.
Klokka ble ett og jeg skulle ha på meg bunad. Minstefetter var konfirmant i dag. Under påkledningen fant jeg ut at det var noe som ikke helt stemte der heller. Størrelsen, får en vel si, men jeg kom da inn i den på et vis. At jeg fikk folketoner ala ’suddenlattentull’på hjernen, lyst til å svinge på stakken og ta en skikkelig reinlender, som jeg forøvrig ikke kan, gjorde at det kilte litt i hjerneceller jeg ikke visste jeg hadde. Følte meg litt mer norsk enn vanlig gjorde jeg og. Konfirmasjon ble det i hvertfall. Borgelig. Humanistisk. Min første overværelse sådan. Stor har han nå blitt den gutten, men likevel var de så små ;”denne flotte blomsterengen (Ordfører Busterud:2007)” av noen komfirmanter. Livssentimental, slo det meg at det er åtte år siden jeg selv sto der. Nervøs og usikker, men full av drømmer og forventinger.
Jeg har aldri tenkt på hvor lenge siden det er jeg konfirmerte meg før.
Under seremonien ble jeg ikke så sentimental, men hang meg mest opp i et kor. Nærmere bestemt en ung mann i en ansamling preget av middelaldrende. De sang ’tenke sjæl’ og enkelte svingte litt på hoftene eller armene. De hadde til og med lagt inn én move, der de la høyre hånd mot hodet. Stilig. I min fantasi riktignok, minnet denne mannen meg om en politimann i Kopps. Det resulterte i assosierte forestillinger hvor denne mannen danset rundt i sitt hjem med rungende stemme inn i en banan. Som en musikalstjerne. Jeg bestemte meg for at denne mannen egentlig ville være midtpunktet, men fikk det ikke helt til. I det siste har jeg hatt det med å finne opp livshistorier til folk jeg møter eller ser. Oftere enn før. Etter seremonien møtte jeg slekt og sånt som jeg ikke visste om, og slekt jeg visste om, men som jeg hadde glemt. Hilste, klemte, ”nei, nå er det lenge siden jeg har sett deg”, ”er det sånn du ser ut!” – har jeg sett deg (hvem faen er du)? Ja, det var slekt jeg kjente der og da. Det hele var etterfulgt av mat, og jeg spiste middag og ble tjukk i bunad, før jeg fylte etter med kakeR og kaffe og ble enda feitere. Den stemte visst bare mindre og mindre den bunaden. I tillegg til mine særdeles ubehagelige bunadsko,var det et vaklende vakkert syn som vinket farvel etter etagilde, oppsummeringssamtaler og diverse familefjas.
Her skulle man tro at kvelden var over.Nei, heim bar det (for Brummundalens uteliv utgikk i frykt for gjengvold som innvandrer). I stedenfor ble jeg og mamma sittende å se på Bollywoodfilm i drøye tre timer. Alltid like fascinerende, men at jeg nesten føler meg avstandsforelseket i den mannlige hovedrollen er noe jeg ler godt av for meg selv her jeg sitter. Sagt om at det er en underlig dag. Samtidig hadde pappa hadde en kamerat på besøk og de satt å drakk kaffe for å holde seg våkne til nattens planlagte fisketur. Så tror vi at mamma har blitt bitt av hoggorm. Nå er mamma og pappa på legevakta og jeg er litt bekymra for mammas smertefylte bein. Terje, som hadde lagt seg, sto opp igjen og jeg har nå lagt meg for å skrive om denne finurlige dagen. Pappas kamerat og Terje ser på VHS om fluefiske og jeg tror kameraten skal sove over.

Klokka er tre. Hva skjer’a bagera?!