Så var det sommer igjen da, og Trondheimsdagene er over for denne gang. Igjen. Hedmarksdagene er tilbake, men riktignok ikke på Hamar; men i Brumunddal. Livet er liksom litt annerledes nå, men jeg tror det er til det bedre. Jeg mente jeg aldri skulle tilbringe en sommer til på Hamar slik den var i fjor, men på tross av at tilværelsen er rimelig lik, så befinner jeg meg i det minste i et nytt fint hus. Og jeg finner faktisk roen. Hittil.
Her om dagen tok jeg min første utforskningstur nede i Dala for å bli litt kjent. Først på lista var biblioteket. På tross av størrelsen, som var noe mindre enn jeg er bortskjemt med, og at de ikke hadde bøkene jeg opprinnelig var ute etter, klarte jeg selvsagt å dra med meg fire feite hjem. Det blir trivelig. Hadde jeg gått biblotekarstudiet, som jeg faktisk vurderte en gang i tiden, skulle jeg riktignok revolusjonert Brummunddal Bibliotek, for maken til kaotisk kategorisering har jeg ikke sett maken til! Kjerstis organisatoriske hjernedel skurret fortvilet, nærmere provosert av kaoset. Egentlig burde jeg sagt opp jobben som postsorterer og tilbudt meg å organisere bibilioteket i sommer. Det hadde vært lurt.
Etter å ha vært på biblioteket, gikk jeg igjennom gågata. Det gikk fort. Jeg belønnet meg selv med å kjøpe med meg et lunsjtriangel hos Baker’n, før jeg gikk løs på en softis på Cigaro. Berømt softis. Svær- SVÆR – softis! Og kjeksen var liten. Ja, kjeksen var så liten, og isen så stor, at jeg ikke orket å spise mer da jeg endelig kom til bunns av toppen og kunne ha spist sprø vaffel. Jeg måtte kaste resten! Hørt slikt. Ikke orket jeg lunsjtriangelet når jeg kom hjem heller. Jeg klager ikke, jeg koste meg, gjorde jeg, og spiste lunsjtriangelet senere.
Da jeg gikk gikk rundt i (les sirklet) sentrums gater mens jeg spiste is, var det forøvrig en mann som sa hei til meg på gata. Aldri sett han før. Nyinnflytter, jeg.
I bunn av bakken bor det en gammel dame med rullator.
Nå skal jeg snart sykle på jobben igjen. Jeg håper det går litt bedre denne gangen, enn det gjorde sist. Pappa hadde kjørt meg til første arbeidsdag, men hjemturen sto for egen maskin. Jeg trodde jeg visste veien, men etter å ha karret meg oppover litt vel mange oppoverbakker, begynte jeg å skjønne at jeg måtte være på avspor. Endelig kom jeg til et kryss med stedsskilt. Mange skilt faktisk. Kylstad 3, Galleri Gaalaas 1,5, Nydalen 0.8 osv. Men sto det Brummunddal? Nei, det gjorde det ikke. Hadde jeg hørt om disse stedene før? Ja, jo. det hadde jeg jo, men visste jeg hvor de lå i forhold til Brummunddal? Nei..det…det, kunne jeg jo ha gjort. Klokka var halv seks og jeg måtte ringe pappa. Jeg fikk beskjed om å sykle mot Kylstad, og det ble tre kilometer med seige, svingete oppoverbakker inni granskauen, før jeg endelig kom til et skilt hvor det sto Brummunddal 6,5. Det var et lykkens øyeblikk. At det sto Brummunddal i hvertfall. På tross av omveier, kulde og duften av kumøkk, var det riktignok ganske vakkert over østlandet i morgensol. Aldri sett så mye hest og ku i soloppgang før jeg, faktisk. Og grønt og fint var det óg, og da er dete jo greit, må vite.
Jada. Så er de første utfarelser gjort. Mon tro hva mer sommeren har å by på.
