Utforskningsstadie 1

Så var det sommer igjen da, og Trondheimsdagene er over for denne gang. Igjen. Hedmarksdagene er tilbake, men riktignok ikke på Hamar; men i Brumunddal. Livet er liksom litt annerledes nå, men jeg tror det er til det bedre. Jeg mente jeg aldri skulle tilbringe en sommer til på Hamar slik den var i fjor, men på tross av at tilværelsen er rimelig lik, så befinner jeg meg i det minste i et nytt fint hus. Og jeg finner faktisk roen. Hittil.

Her om dagen tok jeg min første utforskningstur nede i Dala for å bli litt kjent. Først på lista var biblioteket. På tross av størrelsen, som var noe mindre enn jeg er bortskjemt med, og at de ikke hadde bøkene jeg opprinnelig var ute etter, klarte jeg selvsagt å dra med meg fire feite hjem. Det blir trivelig. Hadde jeg gått biblotekarstudiet, som jeg faktisk vurderte en gang i tiden, skulle jeg riktignok revolusjonert Brummunddal Bibliotek, for maken til kaotisk kategorisering har jeg ikke sett maken til! Kjerstis organisatoriske hjernedel skurret fortvilet, nærmere provosert av kaoset. Egentlig burde jeg sagt opp jobben som postsorterer og tilbudt meg å organisere bibilioteket i sommer. Det hadde vært lurt.

Etter å ha vært på biblioteket, gikk jeg igjennom gågata. Det gikk fort. Jeg belønnet meg selv med å kjøpe med meg et lunsjtriangel hos Baker’n, før jeg gikk løs på en softis på Cigaro. Berømt softis. Svær- SVÆR – softis! Og kjeksen var liten. Ja, kjeksen var så liten, og isen så stor, at jeg ikke orket å spise mer da jeg endelig kom til bunns av toppen og kunne ha spist sprø vaffel. Jeg måtte kaste resten! Hørt slikt. Ikke orket jeg lunsjtriangelet når jeg kom hjem heller. Jeg klager ikke, jeg koste meg, gjorde jeg, og spiste lunsjtriangelet senere.

Da jeg gikk gikk rundt i (les sirklet) sentrums gater mens jeg spiste is, var det forøvrig en mann som sa hei til meg på gata. Aldri sett han før. Nyinnflytter, jeg.
I bunn av bakken bor det en gammel dame med rullator.

Nå skal jeg snart sykle på jobben igjen. Jeg håper det går litt bedre denne gangen, enn det gjorde sist. Pappa hadde kjørt meg til første arbeidsdag, men hjemturen sto for egen maskin. Jeg trodde jeg visste veien, men etter å ha karret meg oppover litt vel mange oppoverbakker, begynte jeg å skjønne at jeg måtte være på avspor. Endelig kom jeg til et kryss med stedsskilt. Mange skilt faktisk. Kylstad 3, Galleri Gaalaas 1,5, Nydalen 0.8 osv. Men sto det Brummunddal? Nei, det gjorde det ikke. Hadde jeg hørt om disse stedene før? Ja, jo. det hadde jeg jo, men visste jeg hvor de lå i forhold til Brummunddal? Nei..det…det, kunne jeg jo ha gjort. Klokka var halv seks og jeg måtte ringe pappa. Jeg fikk beskjed om å sykle mot Kylstad, og det ble tre kilometer med seige, svingete oppoverbakker inni granskauen, før jeg endelig kom til et skilt hvor det sto Brummunddal 6,5. Det var et lykkens øyeblikk. At det sto Brummunddal i hvertfall. På tross av omveier, kulde og duften av kumøkk, var det riktignok ganske vakkert over østlandet i morgensol. Aldri sett så mye hest og ku i soloppgang før jeg, faktisk. Og grønt og fint var det óg, og da er dete jo greit, må vite.

Jada. Så er de første utfarelser gjort. Mon tro hva mer sommeren har å by på.

Denne dagen har bare vært..underlig

Det er noe merkelig med denne dagen.
Vanlig, på en måte, men fremdeles usedvanlig merkelig. Ingenting har liksom helt stemt.
Det begynte i morges når jeg våknet klokka ni. Jeg var stuptrøtt og hadde egentlig planlagt å sove til ti i hvertfall. Nogenlunde sømmelig døgnrytme er jo ikke så dumt, men når fornuften tar meg er naturen sannelig konspiratorisk og lar meg våkne FØR min egen vilje. Etterhvert sto jeg der da. Med te og brødskive. Ingenting egentlig, hadde jeg å gjøre. Ingenting jeg var nødt til. Det skal sies at det er en følelse jeg ikke har kjent siden januar, tja, eller jula kanskje. I går leverte jeg hjemmeeksamen, som jeg selvsagt ikke er fornøyd med, men som jeg har jobbet, jobbet, jobbet, jobbet, jobbet,og jobbet med den siste uka. Mens jeg har drukket te. Og nå sto jeg der og gjorde ingenting!
Da hørte jeg på musikk og sa lite. Vasket doen for mamma.
Klokka ble ett og jeg skulle ha på meg bunad. Minstefetter var konfirmant i dag. Under påkledningen fant jeg ut at det var noe som ikke helt stemte der heller. Størrelsen, får en vel si, men jeg kom da inn i den på et vis. At jeg fikk folketoner ala ’suddenlattentull’på hjernen, lyst til å svinge på stakken og ta en skikkelig reinlender, som jeg forøvrig ikke kan, gjorde at det kilte litt i hjerneceller jeg ikke visste jeg hadde. Følte meg litt mer norsk enn vanlig gjorde jeg og. Konfirmasjon ble det i hvertfall. Borgelig. Humanistisk. Min første overværelse sådan. Stor har han nå blitt den gutten, men likevel var de så små ;”denne flotte blomsterengen (Ordfører Busterud:2007)” av noen komfirmanter. Livssentimental, slo det meg at det er åtte år siden jeg selv sto der. Nervøs og usikker, men full av drømmer og forventinger.
Jeg har aldri tenkt på hvor lenge siden det er jeg konfirmerte meg før.
Under seremonien ble jeg ikke så sentimental, men hang meg mest opp i et kor. Nærmere bestemt en ung mann i en ansamling preget av middelaldrende. De sang ’tenke sjæl’ og enkelte svingte litt på hoftene eller armene. De hadde til og med lagt inn én move, der de la høyre hånd mot hodet. Stilig. I min fantasi riktignok, minnet denne mannen meg om en politimann i Kopps. Det resulterte i assosierte forestillinger hvor denne mannen danset rundt i sitt hjem med rungende stemme inn i en banan. Som en musikalstjerne. Jeg bestemte meg for at denne mannen egentlig ville være midtpunktet, men fikk det ikke helt til. I det siste har jeg hatt det med å finne opp livshistorier til folk jeg møter eller ser. Oftere enn før. Etter seremonien møtte jeg slekt og sånt som jeg ikke visste om, og slekt jeg visste om, men som jeg hadde glemt. Hilste, klemte, ”nei, nå er det lenge siden jeg har sett deg”, ”er det sånn du ser ut!” – har jeg sett deg (hvem faen er du)? Ja, det var slekt jeg kjente der og da. Det hele var etterfulgt av mat, og jeg spiste middag og ble tjukk i bunad, før jeg fylte etter med kakeR og kaffe og ble enda feitere. Den stemte visst bare mindre og mindre den bunaden. I tillegg til mine særdeles ubehagelige bunadsko,var det et vaklende vakkert syn som vinket farvel etter etagilde, oppsummeringssamtaler og diverse familefjas.
Her skulle man tro at kvelden var over.Nei, heim bar det (for Brummundalens uteliv utgikk i frykt for gjengvold som innvandrer). I stedenfor ble jeg og mamma sittende å se på Bollywoodfilm i drøye tre timer. Alltid like fascinerende, men at jeg nesten føler meg avstandsforelseket i den mannlige hovedrollen er noe jeg ler godt av for meg selv her jeg sitter. Sagt om at det er en underlig dag. Samtidig hadde pappa hadde en kamerat på besøk og de satt å drakk kaffe for å holde seg våkne til nattens planlagte fisketur. Så tror vi at mamma har blitt bitt av hoggorm. Nå er mamma og pappa på legevakta og jeg er litt bekymra for mammas smertefylte bein. Terje, som hadde lagt seg, sto opp igjen og jeg har nå lagt meg for å skrive om denne finurlige dagen. Pappas kamerat og Terje ser på VHS om fluefiske og jeg tror kameraten skal sove over.

Klokka er tre. Hva skjer’a bagera?!

Eksistensiellt opploeft

Oyeblikket har fanget meg og jeg skal mene det er paa tide med en oppdatering foer alt forsvinner i glemmeboka. De siste to ukene har vaert begivenhetsrike som faa, og nok igjen maa jeg understreke hvor godt det er aa leve. Konsert og musikk, fjell, reise, mennesker og god mat er bare stikkord fra ukenes innhold, men det de refererer til er ikke hva som helst i Kjerstis verden. 

Iron Maiden i Bangalore

Forrige helg var det endelig paa tide aa komme seg en tur ut av Pondicherry. Etter en skoledag i Chennais hoyesterett og hamstring i den ultimate bokbutikk, vendte jeg snuten mot Banglore for aa faa med meg Indias forste store metal-gig. Iron Maiden her til lands var en opplevelse av de sjeldne, med 25 000 ville og svartkledde indere. Jeg trodde knapt mine egne oyne, plutselig var de overalt disse rockerne, hvor gjemmer de seg ellers? Forventningene ble oppfylt og vel saa det, med synet av rocke-sikher med turban, til og med ei muslimsk dame og hele familier paa konsert.  Ikke minst synet av  langfingre til vaers mot oppvarmingsbandene. Det var manerer jeg knapt trodde inderne kunne eie aa ha. Sikkert og visst er det at alle som en var der for Maiden, og naar bandet kom paa scenen var alle bare en stor masse maiden fans og ikke turister eller indere, muslimer eller hindu, what so ever. Det var bare glede.

Shimla

I dag derimot, kom jeg hjem fra en helt annen kant av landet igjen. Beate og jeg hadde bestemt oss for aa reise nordover til Shimla i langhelga vaar, opprinnelig for aa besoke Ravi som jeg ble kjent med forrige gang jeg var i India. Billettene var bestilt, men mer hoerte jeg naa ikke fra herremannen. At han freaket ut gjorde oss riktig nok fint lite, for helga oppdrev mitt desidert beste reiseminne uansett.

Reisen var lang med taxi til Chennai, fly til Delhi via Hyderabad, tog fra Delhi til Kalka og deretter skitfte til smalsporstog derifra til Shimla. Vi sto paa venteliste paa toget til Shimla, men klarte aa karre til oss noen harde seter og slippe unna en trebenkstur i den bittelille kvinnevogna, 6 om morgenen, midt i kulda. Togturen oppover var en opplevelse i seg selv der det toffet oppover fjellene med synet av den neste dalen mer storslagen enn den andre. Hoydegradene steg gradvis og fremme i Shimla endte vi paa cirkahoyde med Gladhopiggen. Heller pisstrengte (og maapende av utsikten) tok vi taxi saa langt vi kunne for aa komme oss til et hotell. Det er desidert forste gang jeg har tatt heis i en by for aa komme meg opp til gaagata.

Finurlige folk og andre opplevelser..

Paa utkikk etter mat motte vi paa en astrolog som bikket oss av pinnen med sine utgreiinger over en middag. Naar vi la oss var vi ganske paffe begge to og visste ikke helt hva vi skulle tro. Merkelig hva man stoter paa naar man er ute aa reiser. Dagen etter vaaknet vi til ei norsk jente paa hotellterrassen. Det beste var riktignok denne kveldens middagsplass. En ung kashmir fra hotellets reisebyraa tok oss med til et sted vi definitivt ikke ville funnet selv! Etter aa ha krypet gjennom et hull i en dor, havnet vi plutselig midt i selveste kashmir-ghettoen. Det var lite, intimt og fylt av “saanne sjeggete herremenn i ulltepper man ser paa tv, bare i snille utgaver.” Vi satte oss ned i en bitteliten sjappe og fikk serverst kasmirsk mutton (geitekjott med kryddersaus) og ris. De nysgjerrige stamkundene fra kashmir satt rundt oss og lurte faelt. Sajad oversatte litt saa godt han kunne. Det var en merkelig stemning. Kaldt, god mat, Beate og meg, samt 5-10 kashimrere paa ikke mye mer enn 6 kvm.

Mitt beste reiseminne

Lordag var uvurderlig. Vi begynte dagen med jeep sammen med Sajad og Kaku (sjaforen) ut av Shimla, videre opp i hoyden og innover i Himalaya. Dagens maal var toppen av Hattu Peak, en av Himachal Pradesh hoyeste topper. Paa veien gjorde vi et stopp i et dyrereservat hvor vi blant annet fikk se snoleopard. Synet av dyret bak et gjerde ble fort glemt da vi begynte gaaturen oppover mot de 3400 moh. Som et utslag av impulsiv handling var vi ikke saerlig forberedt paa aa vasse i sno opp til hofta. At vi klarte aa komme oss til topps i converse-sko og olabukse foles riktignok kanskje enda mer som en oppnaaelse enn som en forberedt norsk fjellvandrer. Makan til teamwork oppover i det bratte har jeg aldri opplevd. Hand i hand maatte vi naa gaa og guttene gikk opp spor for oss (stakkars!).  Sajad var riktig bekymret om han var i daarligere form enn oss en stund der han pustet og peste, men saa var det sannelig hakket tyngre. Disse gutta er jo som oppvokst i fjellet. Opp skulle vi naa, og enn hvor mange fjellturer de har hatt, enn hvor mye sno, og til tross for taake paa toppen var det en lykkelig gjeng som sto der gjennovaate og nifroes.

Lykkeligere skulle vi bli da vi ble invitert inn i varmen hos en gammel tempelpasser paa toppen. Lite foltes bedre enn aa vri opp sokkene og skoa og varme fottene foran baalet med en kopp chai i handa. Sajad og Kaku sang sanger paa hindi mens vi varmet oss. Tempelmannen var baade stolt av oss som kom opp og svaert glad for besok da han hadde vaert der alene over vintern i fire maaneder uten aa se noen. Vi var riktignok aarets andre besok, da forstemann var der samtidig som oss; en bitteliten tibetaner av en nepaleser. Utrolig sjenert og hoflig fyr som tok folge med oss ned igjen. Hand i hand karret vi oss ned det bratte og kastet sno, mens vi sang hoyt i mellom furutrarne. Etter tre timer med mye snovassing opp og ned og snytt for en slaaende utsikt fra 3400 moh, hadde jeg ikke trodd at jeg ville hoppe av glede ned de siste bakkene og storsmile paa vei hjem etter en lang dag. Det hadde vel ingen av oss trodd, men vi gjorde det alle sammen. Saa har jeg vaert i Himalaya. Jeg skal tilbake!

Saan gaar nu dagan..

Saa passerer naa dagene i rakettfart enda de telles. Helgen floy fort med sine aktiviteter og ellers fyller naa dagligsagse absurditeter og lesing opp tiden.

Pilgrimsferd
Ved lordagens fullmaane var noen av oss paa pilgrimsferd, noe som var en heller spesiell opplevelse. Det er ikke ofte jeg spaserer tre timer i strekk omkring et fjell, i hvertfall ikke for aa absorbere energien til den hinduistiske guden Shiva (som er fjellet, paa en maate). Det var en underlig foelse aa vaere en av flere tusen som vandret i boenn, omringet av guruer, asketer, cd-sjapper, shivakunst, templer, smaarestaranter og ildsteder under stjernehimmelen. Hvor intens tro kan vaere slo meg da jeg saa en mann rulle bortover i stedenfor aa gaa, rett og slett for aa absorbere mer av Shivas energi fra bakken. Han fikk ogsaa mer smerte for Shivas skyld.

Bryllup
Med smerte i bein og hofter, ikke som i stoel, men som i utslitne sener, kunne soendagen by paa atter nye finurligheter. Det er ikke vanskelig aa faa seg venner her til lands, ei heller aa bli invitert i bryllup. Jeg gikk bare til fotografen for aa ta passbilder, og vips saa hadde jeg en innbydelse i lomma. Jeg tok med meg jentene (Beate, Ida og Trine), kledde meg i sari og dro avgaarde. Vi hilste foerst paa brudgommens foreldre og fikk servert forrettssnacks foer brudeparet ankom. Mens vi ventet paa brudeparet tilsynelatende konkurrerte to band om oppmerksomheten vaar. De spilte naa i hvertfall samtidig i hver sin ende av rommet. Et klassisk band med en svaert intens klarinettsak (“mhyyyyyy” lyd), samt et indisk synthpopcoverband. Helt jaevlig begge deler, men for de klassiske musikernes aere syntes jeg synd paa dem da de ble utdanka av et syntetisk trommesett og hoylytt gauling. Bryllup ble det naa likevel, og glad er jeg for at jeg ikke var brudeparet. Som hjemme, delte de kaka med hverandre og var saa soete saa, men deretter var det to-tre timer med gratulasjoner, fotografering og gaver med ALLE gjestene. Inkludert oss. Da de brukte tiden paa hilsninger, gikk de andre gjestene ned for tradisjonell brylllupsmiddag (paa bananblad selvfoelgelig). Vi hadde selvsagt faat oss nok av venner. Det er noe eget naar det staar ti utagerende gutter foran deg og konkurrerer om aa faa oevet engelsk med deg mens du spiser, naar man selv proever aa laere seg noen ord paa tamil av sidemannen, ja, ogsaa skulle man jo spise da. Et par av guttene fra skolen dukket forovrig ogsaa overraskende opp paa bryllupet, og naergaaende som guttene er paa hverandre i dette landet, ble vi lettere lattermilde av intimiteten de fikk gjennomgaa av sine nye venner. Jeg sier bare *kosepaa*.

Studier har man jo ogsaa!
Saa, misforstaa ikke og tro at vi bare driver finurlig dank, vi har da skole ogsaa! I massevis faktisk. De to foregaaende ukene hadde vi en ung mann fra PRIO til foreleser. Det var artig og han brukte mange artige laeremaater. Naa har vi faatt en danske til laerer, en viss Herr Madsen fra Nordic Institute of Asian Studies. Han har hittil gitt et saerdeles finurlig inntrykk, kunnskapsrik og ettertenksom som han er, et slags leksikon i grunn. Han har dessuten bart og en dyp interesse for fulgeliv der han staar med ikke bare kikkert, men teleskop og skuer bort mot palmeskogen. Det er sannelig mye rart aa se fra hengekoya. Naa begynner foroevrig gruppearbeidet, der jeg skal samarbeide med to til om konflikten paa Sri Lanka og forholdet melom tamilene og de tamilske tigerne. Gleder meg!

Ogsaa saa mye mer jeg kunne ha sagt a gitt!

Det skjer saa mangt..

Noen ganger er det vanskelig aa vite hvor man skal begynne. Naa for eksempel. Ikke det at det egentlig har skjedd saa mye heller, men det som har skjedd har bare vaert saa…mangfoldig(eller noe i den duren). Jeg har blant annet overstiget fysiske barrierer som aa staa opp kl. 6 i om morgenen for aa trene yoga. Det kan jo betraktes som en lettere revolusjon i Kjerstis liv, men det skal sies at det var godt. Det var fint aa faa med seg soloppgangen fra hustaket ogsaa. Jeg tror til og med jeg skal gjoere det til vane (NB: Tror)! Forovrig var det andre dag paa rad at jeg fikk med meg soloppgangen. I gaar var vi nemlig ute i Auroville for aa faa med oss fodselsdagsseremonien til The Mother, noe som tvang meg opp av senga klokken 04.30. Auroville er en heller spesiell forsamling av ideologiske verdensbeboere med alternativ levestil inklusiv spirituell karakter. Den ble startet rundt The Mothers filosofi i 1968, ikke overraskende var fler av de foerste innbyggerne amerikanere (hvis andre hjemsted er Woodstock). Om jeg husker riktig er det i dag representert folk fra rundt 40 ulike nasjoner som bor der fast, men de franske bohemene ser ut til aa skille seg ut i antall. Men denne seremonien var igrunn noe av det mer spesielle jeg har opplevd. Etter aa ha busset spente igjennom fuktig skog var det narmest folkevandring gjennom en en allee av stearinlys inn til Aurovilles sentrum. Under stjernehimmelen ankom vi et amfi hvor vi skulle sitte aa se paa et svaert baal som ble tent. Alle var helt stille, bortsett fra lyden av foetter og kroppslige basuner. Baalet var fascinerende det, der det lyste opp foran oss, knitrende og spyende av aske. Ikke minst lyste den store golfballen/romskipet av et tempel opp i bakgrunnen. Den storartede stemningen ble ikke storre da musikken begynte med sine usedvanlige keybord akkompagnement og Den Kloke Damens gamle stemme paa opptak, litt spokelsesaktig som i en daarlig skrekkfilm. Da solen begynte aa lysne til i horisonten bak traerne overtok skalasyngende fugler oppmerksomheten min, de var som veldig til sangpedagoger.

Etterpaa var det liksom skole, noe jeg tror var tidenes uinspirerende forelesningsdag for laererne etterfulgt av samtliges stadige troetthet. Jeg folte meg snytt naar jeg verken klarte aa lese eller sove i hengekoya.

Full av lykke som jeg har med meg, var jeg full av mot og skulle hente de fem klesplaggene jeg hadde bestilt hos skredderen her om dagen. To bukser og tre soemmelige topper. Jeg var jo heldig aa faa med meg en bukse i hvertfall, men resten var ikke klart og den ene (som jeg bestilte pga fine baand) hadde de ikke lenger igjen baand til. Men de skulle faa fikset det om ei uke.. indisk tid, I suppose..

I dag var Peace and Conflict studies paa L`Ecole Francais D`Extreme Orient paa forelesningsseminar hele dagen. Etterhvert sa jeg meg passelig lei av fransk-engelsk og maatte kaste handkle, men som en av tre ivrige (av de 25 norske studentene) sistemenn hjem, saa jeg meg overrasket over taalmodig innsats. Temaene varierte fra etikk i fredsmekling til kasteproblematikk og yrke og voldlige tantriske bevegelser. Med andre ord, ymse spennende.

I en av de mange chai-pausene (te) var jeg forovrig 40 centimeter unna aa faa en passelig innvollhaug i hodet, et syn som nesten utsatte meg for brekninger. De holdt seg gudskjelov i psyken. Ikke aner jeg hvor det kom fra eller hva det stammet fra, men fra himmelen kom det. Saa har jeg litt flaks i uflaksen likevel da.

Oppi det hele her da, saa kan jeg fortelle at mamma og pappa overleverte nokkelen til barndomshjemmet i gaar kveld og hjemmeadressen er herved flyttet til Brummunddal. Det er merkelig med det, jeg vet ikke helt hva jeg skal foele da jeg aldri fikk sagt farvel til huset. Uansett vet jeg riktignok at jeg gleder meg til aa se det nye huset. Det er virkelig et fint hus og jeg tror vi faar det fint der. At man faktisk kan se store deler av Mjosa og over til andre siden kan ikke akkurat sammenliknes med min gamle kjopesenterutsikt. Jeg gleder meg!

Det er merkelig aa tenke paa hjemme som er saa langt vekk. jeg ser ut av vinduet. Ute henger inderne paa gaten, staaende, liggende, sittende paa plastikkstolene sine. Spisende, lesende, snakkende, tissende, glanende, maapende, leende, tutende og hva naa enn. Vegger og gjeder er fulle av Tamiske valgplakater og sloagans, i gatende er det valgkampstaler og demonstrasjonstog. Biler, rickshaws, sykler og motorsykler tuter seg frem blandt kuer, gaaende, tiggere og loshunder. Og dette er bare helt vanlig for meg, akkurat naa.

Naa skal jeg gaa aa spise is. Dere maa kose dere med snoe saa lenge.

Jeg glemte..

..et par vesentlige ulykker paa lista mi, det er jo ikke lett aa holde styr paa alle sammen. Det var jo allerede dommedag da vi landet paa flyplassen i Delhi og jeg ikke fikk bagasjen, selvsagt. Og for aa saluttere det hele eksploderte rettetanga mi her om dagen med smell og fyrverkeri. Sannelig! La oss haape det var som nyttaarsaften, ut av den gamle og inn i en ny periode med forhaapentligvis litt (veldig) mer hell.

I gaar hadde forovrig tv-serien vaar premiere. Vi fant igjen kanalen og fikk oss en god latter, ritkignok ikke saa god som vi hadde forventet da serien var overraskende bra (dvs mer bra enn elendig). At Beates stjernescene var klippet bort var en stor skuffelse, men at kjolene saa bedre ut paa tv enn i virkeligheten hadde jeg ikke noe i mot. Merkelig nok var scenen med bursdagssang ogsaa forsvunnet… vakkert som det var, skjonner jeg ikke.. Eller kanskje det kommer i dagens episode?

Ellers… jeg saa en stim med “akvariefisker” i vannet i dag da jeg leste i hengekoya. Beate hadde en kamelon paa besok i klasserommet under forelesning, da den ble jaget av en fugl. Jeg driver aa blir saa roed paa foettene av aa gaa barbeint, men ingen andre blir det, selv om det bare er aa vaske det av. Jeg skjonner ikkeno. Ogsaa gaar vi paa line i “friminuttene”. Ellers loeper skolebarna etter oss og vinker naar vi kjoerer buss til skolen, de gigantiske vannmelonhaugene frister som vanlig og jeg har mye aa lese (i hengekoya mi).

 Saann gaar nu dagan.

Reisebrev

Tre ukers reise i nord-vest India er tilbakelagt og vi kom frem til Pondicherry i går kveld. Det er sannelig utrolig hvor begivenhetsrik så kort tid kan bli. Tiden har gått raskt, men når man tenker tilbake på den føles det som en evighet. Opplevelsene og inntrykkene har vært mange både på godt og ondt. Desverre må jeg meddele at dårlige nyheter hjemmefra la en brutal demper på hyggen for en uke siden. Nyinnkvartert i Mumbai, kom Emilys beskjed om at hennes far var død som et grusomt sjokk. Med ett føltes hensikten ved å være her heller meningsløs, og hver dag siden har vært et tankekaos uten like; glad for livets muligheter mens forgjengeligheten puster meg i øret. Er dette tiden for å utvide horisonten her nede, eller skal man bare komme seg hjem og ta vare på det og de man har? Er det en ting jeg ønsker nå, så er det å være der for Emily og se familien. Smertefullt er det, men på sett og vis har jeg bestemt meg for å holde ut så godt jeg kan.

Så, nå er det ikke meningen å la dette bli en alt for sentimental stemningsdemper for dere. Det skal sies at nyheten samtidig gjør at jeg også setter større pris på det jeg opplever her nede. Innimellom tårene, er det mye latter og nytelse. “Jeg er i India!”, er en tanke som går igjen mens det kiler i magen. Det er godt å være fremme i Pondicherry og kunne slappe av i egen leilighet, og tenke at vi skal være her de neste 10 ukene uten å bytte bosted eller pakke sekk. Leiligheta er overraskende flott og stor og bærer preg av fransk kolonistil. Byen var jo tross alt fransk koloni, og er forøvrig beryktet for sine gode bakerier. Apropos mat, er jeg riktignok storfornøyd med landets mattradisjoner og priser hvert måltid med sine kulinariske opplevlser. Tenk! Indisk mat, HVER dag! For en luksus. Bestikk er oppskrytt når man kan spise med chappati eller naan-brød.

Men hva har vi gjort før vi kom hit (spør jeg meg selv, for det er ikke lett å holde styr på)? Etter rundturen med sjåfør i Rajastan (Agra, Ranthambore, Pushkar og Jaipur), satte vi oss på toget til Udaipur. Dette fortalte jeg vel om i forrige mail. Det var sannelig deilig å klare seg på egenhånd, og opplevelsene etter har vært av en annen skala. Hver gang vi har bestilt togbilletter lar jeg meg for eksempel fascinere av “prioritetsluka” vår, den er jo forbehold: “Foreign tourists, seniors, freedom fighters, journalists, handicapped, canser, blind & MPs.” Landets sysselsetting er en annen sak som tar oppmerksomheten min. Ueffektivitet er rett og slett en nødvendighet for å få et så overbefolket land til å fungere. Så hva gjør vi? I går når vi skulle ta fly kjørte vi for eksempel buss 10 meter for å komme oss fra utgangen og bort til flyet. Tre personer sjekker billetten, det er stemplinger og sikkerhetssjekker i fleng og ikke-aner-jeg-hvorfor-rutiner ved selv de enkleste ting (generelt ved alt som skal gjøres her). Vi vasket akkurat leiligheta og følte vi hadde adoptert kulturen når tre vasket på badet på en gang (manglet bare én til å helle såpe i vannet, to til å skylle klutene og tre til å se på).

Det har vært gøy å fylle på opplevelsene ved Indias mangfold. Det India jeg opplevde sist jeg var her var annerledes fra nå, og alle stedene vi har besøkt har vært forskjellige. Lille Udaipur er vel fremdeles det som har sjarmert oss mest. Etter den, tok vi nattoget til Ahmedabadh og tilbringet en dag der før vi satte kursen mot Mumbai. Vi rakk ikke se så mye, men byen var den skitneste og mest slitsomme på denne turen. Denne dagen fikk forøvrig hardbarka Beate magesyken, som sistemann av fire, men det ga seg til ettermiddagen. Vi andre besøkte Gandhi Ashram, et minnessted/museum over Gandhi og hans liv. Det var i denne byen han startet sin berømte Salt march i forbindese med frigjøringen fra England. Her fikk jeg meg forøvrig nok en venn ved-navn-jeg-ikke-husker, som viste meg rundt på museet og var svært ivrig på å øve seg på engelsken. Han var like gammel som meg og hadde en stor drøm om å studere i utlandet. Han hadde vært i Jaipur en gang han var liten (åtte timer tog nordover). Der satt jeg og hadde reist mer i India enn han, noe som gjorde inntrykk på meg. At jeg kom i snakk med Davhal på toget samme kveld, viste mer av konstrasten innenlands. Han var medisinstudent og skulle til Canada for å forske på kreftkurer, og var nå på vei til et stort bryllup i Mumbai med familien (tre familier reiste nedover sammen). Bestefaren hans (i hvertfall en eldre i slekta) delte sengeplasser med oss, og hadde blitt velsignet av Gandhi som 13-åring. Artig.

Det artigste når man reiser er å snakke med folk, det er jo de som utgjør India. Desverre er det vanskelig å komme i kontakt med kvinner her fordi de stort sett oppholder seg inne og driver med sine ting. På gatene og rundt om kring er det stort sett menn. Det kommer riktignok an på hvor man befinner seg. Etter bare en dag her i Pondicherry, ser man at kvinnene står sterkere i nord enn her i sør. I Ahmedabadh var vi innom SEWA, Self-Emplyment Women Association, som har 700 000 medlemmer i Rajastan. De holder kurs, underviser og starter bedrifter for, med og av kvinner. Desverre fikk vi ikke snakket så mye med de som vi hadde håpet på.

Oppholdet i Mumbai ble mye lenger enn vi først tenkte da det ikke var ledige billetter til Ajanta (grotter med Buddhistiske skulpturer 8 timer østover fra Mumbai). Dermed fikk vi 5 dager i byen, noe som var veldig godt. Sett vekk fra møllkulestanken på hotellet i Ahmdebad, var vel hotellet i Mumbai av de mest shabby gjennom oppholdet. Det er riktignok utrolig hva man vender seg til, ser man vekk i fra rotter på do, så var det i hvertfall nesten rent og personalet var hyggelig. Vi lot oss imponere av Chittagorah Beach (hvor folk generelt lot seg imponere av oss. Det er grunn til mistanke når samtlige plutselig samlet seg stirrende omkring oss i alle retninger. Spesielt ved utførelse av strandens berømte hodemassasje. Festlige hvitinger, vet man.) Å se sandstrandsbukta omringet av skyskrapere langs hele promenaden bortover, var et nytt India for oss. Det var ikke historiske palasser, men vitner om et moderne (vestlig) India i vekst. At det er landets handlessentrum syntes godt. Innimellom de nye bygningene raget det samtidig nydelige arkitektoniske utfoldelser fra britenes kolonitid. Togstasjonen og høyesterettsbygningen vitnet om en annen storhetstid (for britene i hvertfall). I de suburbane strøkene til konstrast, var fattigdommen overveldende.

En kveld smakte Beate og jeg på rikmannslivet på hotell Taj Mahal og skeiet ut med et par øl hver i en av hotellbarene. Regningen kom på hele 900 rupi (ca. 130 kr.)! Sykt dyrt.. (faktisk!). Hotellet er ansett som en av Indias flotteste. Det beste var snikturen med heis opp i 19. etasje (man måtte jo bare prøve). Beates kommentar var uvurderlig da det viste seg å stå en vakt utenfor heisutgangen: “Eh, this is the wrong floor”, og det med tidenes mest åpenbare løgn av en stemme. Jada, så har man i det minste gjort det og. Apropos uteliv fikk vi også med oss en konsert på “Not Just Jazz By The Bay” og skjønte forøvrig hvorfor stedet sto under underholdning i Lonely Planet-bibelen vår. Musikken var overraskende bra (til tross for karaokekvelder 4 ganger i uka); det rocka faktisk. Men det var det også fler som gjorde, og en gjeng middelaldrende damer dansa vilt til vårt humørs store glede.

Et høydepunkt av underholdningsverdi i Mumbai var riktignok Bollywood-karrieren vår. Intetanende i gang med et banankjøp kom en tv-agent bort til oss og spurte om vi ville være statister i en tv-serie. Vi måtte jo bare si ja, men Ida valgte forøvrig å bli igjen. Etter taxi, tog og buss havnet vi omsider i et svært studio-område i utkanten av byen. Lettere nervøse fikk vi utdelt noen forferdelige klesplagg av noen kjoler. Jadda, her prøver man å tilpasse seg landets etiketter og kle seg anstendig, men får utdelt de korteste kjolene i kostymelageret. Jeg ville ikke aldri brukt de i Norge en gang, men nå skal det også sies at de var virkelig stygge og noe utdatert på dato. Lettere utilpass, var opplevelsen som ventet likevel verdt det. Det var en annerledes opplevelse å se hva som skjer i settet og bak kamera, dog det nok er en innbarka B-serie med tidenes mest jalla regi. Tørrisen og posisjonene våre sier meg at det skal bli en god latter og vel så det og få se det ferdigredigert. Så skal det også sies at skuespillerprestasjonene våre (så vel som de faktiske skuespillernes prestasjoner) ikke akkurat var overveldende. Jeg håper vi faktisk finner igjen tv-kanalen og får med oss premieren den 19. (og er vel egentlig ganske glad dere der hjemme ikke får sett det, i frykt for stadig påminnelse og mobbing resten av livet). Den beste, eller rettere sagt den verste, av alle scenene var da alle skulle klappe og synge “Happy Birthday”, noe som ble gjort i spredt tempo, totalt ulike durer, ulike melodier og uten noe som helst samkjørt klapping. Etter en absurd, lang og slitsom, men svært underholdene, dag kom vi oss hjemover med 500 rupi hver i lommen og en opplevelse rikere.

I Mumbai havnet vi forøvrig oppe i en stor kunstfestival som arrangeres årlig, Khala Goda Festival. Et svært område av byen var full av kunst i ymse former og fasonger, og deriblandt overraskende mye flott og interessant. Kunstnerspiren våknet i meg igjen og jeg kan huske hvorfor jeg hadde lyst til å bli kunsthistoriker. Herligst av alt fant jeg Maleriet jeg alltid har lett etter. Det oppfylte alle krav jeg ville det skulle ha, og det er ikke så enkelt. Det har alle fargene jeg liker best, er abstrakt, og representerer musikk.

Til sist må jeg også nevne all uflaksen jeg har hatt, noe på grensen til det komiske.

1.  Jeg mistet VISA-kortet.

2.  Da jeg endelig fikk kjøpt meg veske, gikk den i stykker.

3. Jeg glemte telefonen på hotellet ved sjekk-ut, fant den igjen etter mye styr. OI FLAKS!

4. Sliten i hodet og ansvar for togbillettene.. la meg si; aldri mer.

5. Den tristeste beskjeden fra Emily satte meg helt ut.

6. Dagen etter klarte jeg å miste mac`en i gulvet, nå er det synd på den… Skal levere den inn til reperasjon, og det BØR gå bra..med min flaks er det vel ingen som tar mac her?? 

 Jeg vet ikke helt om jeg skal gråte eller le. I det minste må jeg gjøre det beste ut av det. Nå blir det godt å holde seg i ro, det kan virke som om det er tryggest! I kveld er det infomøte og i morgen begynner skolen.  Det er jo forhåpentligvis en lysende fremtid i møte.

Mett som faen og lettere ettertenksom

Det er jul, det er Hamar, det er familie, det er mat, det er aldri sulten, det er alltid mett og deretter mettere. Når jeg tenker på matfattige får jeg dårlig samvittighet fordi jeg irriterer meg over mettheten. Den overveldende mettheten: Magen sprenger og man flytter seg rastløst på stolen i ubehag og søken etter best mulig sittestilling for å unngå mest mulig pinsel. Man er mett så man er kvalm. Kvalm av mat, og kvalm av urettferdighet. Etter desserten forsøker jeg å ikke sovne av dorskhet. Det er ikke enkelt.

Jeg er lei jul, men i morgen blir det fort familietid over all familietid. På en måte, dog. Jeg skal til Dombås og overvære en konsert med lokale musikere. Gjennom ti år har mange mottatt støtte fra et fond stiftet i forbindelse med mine tre tremenningers plutselige død i 1996. Seks, elleve og fjorten år gamle omkom de i trafikkulykke sammen med bestemoren. Hendelsen preget bygda og vel så det, og fondet ble startet til støtte for musikkmiljøet i Dombåstraktene, som jo er en viktig beskjeftigelse i familien Nyhus.

I morgen kommer jeg altså til å bli sentimental og resignert over livets store spørsmål.

Jeg har til og med mange timer i bil (gjennom 26-regionen). Reising gjør meg ikke mindre ettertenksom. Om tjuetre dager skal jeg til India, noe som er merkelig å tenke på. Jeg forstår det ikke helt, og det vil jeg vel ikke gjøre før jeg har vært der en måneds tid heller. Jeg drømte forøvrig at jeg ble tatt av tsunami her en natt. Det var helt for jævlig. Jeg har sjeldent mareritt. Jeg fikk ikke sove på lenge.

Jeg lurer på om jeg faktisk er litt redd. Jeg er ikke så tøff i trynet som jeg har vært når jeg har reist før.

Jeg er litt skuffet over at jeg ikke har rukket å slappe av i julen. Stort sett har jeg vært mett og prøvd å ikke sove når jeg har skullet være våken. Om nettene har jeg sortert post. Og det er et kapittel jeg tar en annen dag. Jeg er riktignok meget fornøyd med at jeg har fått lest. Fort som faen, var både Naiv.Super og Doppler konsumert. Jeg er inne i et Erlend Loe rush og jeg har bestemt meg for å lese MEIR. Nå. Før jeg fortsetter rekken skal jeg riktignok kaste meg over Haruki Murakamis “Norwegian Wood”. Jeg kjenner jeg er litt spent. Det føles godt å investere i bøker som ikke er pensum igjen. (Pst, jeg kjente meg igjen Einar).

Erlend Loe satte meg forresten på en god idé. Jeg skal begynne å lage lister! Slik vil jeg huske alle de sære tingene fra India. Dagbok ut, lister inn! Velkommen absurditeter! (For hvem? På hvilke premisser!?) Fine, rare, stygge, store, vakre, varme, harme, gode. Huskes skal det, og lister skal det bli. De vil bli litt spenstigere enn dagens, tror jeg:

*Jeg sovnet ikke før 8 i morges.
*Julemiddag hos mormor var frokost. Jeg var mett og ble mettere. Sprengmett.
*Mormor hadde pyntet sjokoladekaken med røde og grønne Non-Stop. Det gjorde jeg også her om dagen. Jeg følte enn viss anerkjennelse når mormor, bakeforbildet over alle bakeforbilder (bortsett fra mamma), hadde tatt seg til å gjøre det samme. Hun pynter sjelden sjokoladekaken. I hvert fall med Non-Stop.
*Min bror sølte både øl og akevitt på mormors duk. Den var vannavstøtende og jeg ble fascinert. Det syntes ikke. Sånn duk vil jeg og ha en dag.
*Jeg så en snill bad-ass fra barneskolen jeg ikke har sett på 6-7 år. Kjempesnill gutt, sånn egentlig. Men fra svartkleddd punker og Bad Religion, har han vist seg å bli hvitkledd yo-yo med attitude, lissom! Jeg undres hvordan det er med han.
*Jeg snakket med Irlin i dag, og skal feire nyttår i Oslo. Beate også.
* Jeg så James Bond på kino i kveld. Den var bra. Introen og. Faktisk veldig.
*Jeg skriver i blogg og jeg forsøker å si alt på en gang.

Men jeg gidder ikke mer for jeg tror jeg har sagt nok. Dette går nesten over stokk og stein.

Entusiasme!

Det har vært en lang dag, og denne lange dagen har jeg tilbringet på skolen. Ikke egentlig fordi jeg må, men for gøy. Kjerstirelativt er jeg ute i god tid med hjemmeeksamen; og jeg koser meg. Endelig. Jeg koser meg. HAH! Ord som ‘kos’ og ‘eksamensoppgave’ er et sjeldent ordpar å se sammen, men sannelig. Tenk å uttale en setning som “jeg koser meg med eksamensoppgaven min.” Jeg må ha blitt et nerd – og verre skal det bli! At et fag som religionsvitenskaplig teori og metode kan være så engasjerende hadde jeg aldri trodd, men det føles deilig, gjør det. Jeg innser vel ofte at få deler den samme entusiasmen for faget, men i min verden har vitenskapen erobret hjernebarken, hvor den stadig konsturerer, dekonstruerer og rekonstruerer (Jf. Bruce Lincoln 1989) tankegangen. Halleluja for kritisk refleksjon! Skadd eller intellektuell, alt etter øyet som ser, tar jeg meg selv alt for ofte, tja, stort sett hele tiden, i å tenke diskursteori og andre posisjonelle hensyn for ethvert utfall av ymse situasjoner. Vel, om jeg ikke var relativ og kritisk nok fra før har ikke religionsvitenskapens teori og metode gjort meg mindre analyserende akkurat. Om det finnes et fag hvor uttalelser som “det kommer jo ann på hvordan man ser det” hører hjemme, er det definitivt religionsvitenskap. Jeg har funnet min disiplin. Denne bloggen var forøvrig svært generaliserende. Det meste dreier seg selvsagt om gradsforhold.

Men det kiler i magen. Jeg er glad.

Så mye for ingen ting (enda)

Idag hadde vi et pingvn-møteskilt på døra da vi hadde møte. Det var ikke jeg som hang det opp, og det var faktisk en professor som hadde laget det, det var altså ikke meg det heller. Jeg, derimot, føler  meg som en dverg i dag. Kjempedverg. Jeg føler meg som en dverg som ikke når opp til stanga for  å henge opp dusjforhenget, for å si det sånn. Selvsagt, et dusjforheng dvergen har laget selv. Provoserende nok, er jeg som dverg omringet av høye mennesker, som går forbi en dverg med selvlaget dusjforheng. Desto mer frustrerende, finnes det ett unntak av et høyt menneske som henger opp én av knaggene på forhenget og går videre. Så står man der, som dverg, hjepesløs med  dusjforhenget i henda, armene i været og tærne i bakken. Ikke kommer man seg noe sted med den ene kroken hengende i stanga og arbeidet i henda, og man tenker:

Her har jeg laget et dusjforheng, men IKKE FAEN om jeg skal få bruke det.

Pingviner ser i det minste bra ut.