Faen ta

Kvalmen har fanget meg og ulmer nå uggent fra magen, opp til ørene og helt ut til figerspissene. Jeg ble nettopp ringt opp av en telefonselger: “Hei, er det Kjersti?” Visst faen er det meg, hvem i helvete er du, tenkte jeg. Svaret mitt var selvsagt: ” Ja, det er jeg. Hvem snakker jeg med?” riktignok med en lettere sarkastisk tone. At det var en selger som nettopp hadde tiltalt meg, var det jo ikke tvil om. “Kjersti, jeg har et godt tilbud til deg.” Magen vrei seg opp under hodet på meg, med lyden av navnet mitt i samme setning som “tilbud” fra denne fremmede, nok en gang.
“Det Nye er femti år i år”, fortsatte hun. SOM OM DET INTERESSERER MEG!? Blader om hva faen? Hvordan gjøre karriere, hvordan få han til å like deg, hvordan få bedre selvtilllit, hvordan sprite om sexlivet, sånn vinner du frem i livet kind of bullshit. Jenteblad. Bare bli som alle andre, og det går helt fint. Femti år med skremmende propaganda. Det skal sies at bladet er av de bedre jentebladene, og at en og annen artikkel sikkert har inspirert enkelte til de bedre, men jeg klarer ikke ta blad med sminke, hud og modeller på fremsiden seriøst. Skvis meg ikke inn i dette forpinede selvbildet! Man ser fremsiden og tenker: “Nei, så bra vil jeg aldri se ut,” utspekulert bryter de selvtilliten ned og prøver å “få den opp igjen” med artiklene på innsiden. Selvtilliten min er sannelig ikke på topp, men Det Nye hjelper i hvertfall ikke. Faen ta.

Jeg lot henne legge ut til hun var ferdig med remsa si. Det var i hvertfall tredve sekund. Hun snakket fort og ville lire av seg tilbudet før jeg jeg rakk å avbryte henne. Måten jeg sa “jaha”, med en skeptisk stemme etter hun nevnte bladets navn, skremte henne nok til å sette opp tempo i håp om å overbevise til et salg. “Det høres vel ut som et bra tilbud det, Kjersti?”, avsluttet hun. Ikke nok med at det var et blad som ikke interesserte meg, men hun nevnte faen meg navnet mitt IGJEN som om hun var en reddende engel, som reddet bare meg, meg, meg. Mitt nei runget så bestemt at hun ble litt satt ut, “det er ikke akkurat min type blad”, sa jeg. Betuttet undret hun hva jeg leste da. “Jeg går heller for musikkblader, Morgenbladet og Ny tid”, sa jeg. Jeg skulle slengt med Klassekampen. “Ja, men da så, da skjønner jeg, sa hun – og lo litt” La oss håpe at den som ler sist, ler best, sier jeg. Takk og lov for at hun ikke nevnte navnet mitt en gang til. Det gjorde meg kvalm.

Faen ta telefonselgere som tilkaller en på fornavn. Og stakkars dem som blir bedt om å gjøre det – og gjør det.

Denne dagen har bare vært..underlig

Det er noe merkelig med denne dagen.
Vanlig, på en måte, men fremdeles usedvanlig merkelig. Ingenting har liksom helt stemt.
Det begynte i morges når jeg våknet klokka ni. Jeg var stuptrøtt og hadde egentlig planlagt å sove til ti i hvertfall. Nogenlunde sømmelig døgnrytme er jo ikke så dumt, men når fornuften tar meg er naturen sannelig konspiratorisk og lar meg våkne FØR min egen vilje. Etterhvert sto jeg der da. Med te og brødskive. Ingenting egentlig, hadde jeg å gjøre. Ingenting jeg var nødt til. Det skal sies at det er en følelse jeg ikke har kjent siden januar, tja, eller jula kanskje. I går leverte jeg hjemmeeksamen, som jeg selvsagt ikke er fornøyd med, men som jeg har jobbet, jobbet, jobbet, jobbet, jobbet,og jobbet med den siste uka. Mens jeg har drukket te. Og nå sto jeg der og gjorde ingenting!
Da hørte jeg på musikk og sa lite. Vasket doen for mamma.
Klokka ble ett og jeg skulle ha på meg bunad. Minstefetter var konfirmant i dag. Under påkledningen fant jeg ut at det var noe som ikke helt stemte der heller. Størrelsen, får en vel si, men jeg kom da inn i den på et vis. At jeg fikk folketoner ala ’suddenlattentull’på hjernen, lyst til å svinge på stakken og ta en skikkelig reinlender, som jeg forøvrig ikke kan, gjorde at det kilte litt i hjerneceller jeg ikke visste jeg hadde. Følte meg litt mer norsk enn vanlig gjorde jeg og. Konfirmasjon ble det i hvertfall. Borgelig. Humanistisk. Min første overværelse sådan. Stor har han nå blitt den gutten, men likevel var de så små ;”denne flotte blomsterengen (Ordfører Busterud:2007)” av noen komfirmanter. Livssentimental, slo det meg at det er åtte år siden jeg selv sto der. Nervøs og usikker, men full av drømmer og forventinger.
Jeg har aldri tenkt på hvor lenge siden det er jeg konfirmerte meg før.
Under seremonien ble jeg ikke så sentimental, men hang meg mest opp i et kor. Nærmere bestemt en ung mann i en ansamling preget av middelaldrende. De sang ’tenke sjæl’ og enkelte svingte litt på hoftene eller armene. De hadde til og med lagt inn én move, der de la høyre hånd mot hodet. Stilig. I min fantasi riktignok, minnet denne mannen meg om en politimann i Kopps. Det resulterte i assosierte forestillinger hvor denne mannen danset rundt i sitt hjem med rungende stemme inn i en banan. Som en musikalstjerne. Jeg bestemte meg for at denne mannen egentlig ville være midtpunktet, men fikk det ikke helt til. I det siste har jeg hatt det med å finne opp livshistorier til folk jeg møter eller ser. Oftere enn før. Etter seremonien møtte jeg slekt og sånt som jeg ikke visste om, og slekt jeg visste om, men som jeg hadde glemt. Hilste, klemte, ”nei, nå er det lenge siden jeg har sett deg”, ”er det sånn du ser ut!” – har jeg sett deg (hvem faen er du)? Ja, det var slekt jeg kjente der og da. Det hele var etterfulgt av mat, og jeg spiste middag og ble tjukk i bunad, før jeg fylte etter med kakeR og kaffe og ble enda feitere. Den stemte visst bare mindre og mindre den bunaden. I tillegg til mine særdeles ubehagelige bunadsko,var det et vaklende vakkert syn som vinket farvel etter etagilde, oppsummeringssamtaler og diverse familefjas.
Her skulle man tro at kvelden var over.Nei, heim bar det (for Brummundalens uteliv utgikk i frykt for gjengvold som innvandrer). I stedenfor ble jeg og mamma sittende å se på Bollywoodfilm i drøye tre timer. Alltid like fascinerende, men at jeg nesten føler meg avstandsforelseket i den mannlige hovedrollen er noe jeg ler godt av for meg selv her jeg sitter. Sagt om at det er en underlig dag. Samtidig hadde pappa hadde en kamerat på besøk og de satt å drakk kaffe for å holde seg våkne til nattens planlagte fisketur. Så tror vi at mamma har blitt bitt av hoggorm. Nå er mamma og pappa på legevakta og jeg er litt bekymra for mammas smertefylte bein. Terje, som hadde lagt seg, sto opp igjen og jeg har nå lagt meg for å skrive om denne finurlige dagen. Pappas kamerat og Terje ser på VHS om fluefiske og jeg tror kameraten skal sove over.

Klokka er tre. Hva skjer’a bagera?!

Saan gaar nu dagan..

Saa passerer naa dagene i rakettfart enda de telles. Helgen floy fort med sine aktiviteter og ellers fyller naa dagligsagse absurditeter og lesing opp tiden.

Pilgrimsferd
Ved lordagens fullmaane var noen av oss paa pilgrimsferd, noe som var en heller spesiell opplevelse. Det er ikke ofte jeg spaserer tre timer i strekk omkring et fjell, i hvertfall ikke for aa absorbere energien til den hinduistiske guden Shiva (som er fjellet, paa en maate). Det var en underlig foelse aa vaere en av flere tusen som vandret i boenn, omringet av guruer, asketer, cd-sjapper, shivakunst, templer, smaarestaranter og ildsteder under stjernehimmelen. Hvor intens tro kan vaere slo meg da jeg saa en mann rulle bortover i stedenfor aa gaa, rett og slett for aa absorbere mer av Shivas energi fra bakken. Han fikk ogsaa mer smerte for Shivas skyld.

Bryllup
Med smerte i bein og hofter, ikke som i stoel, men som i utslitne sener, kunne soendagen by paa atter nye finurligheter. Det er ikke vanskelig aa faa seg venner her til lands, ei heller aa bli invitert i bryllup. Jeg gikk bare til fotografen for aa ta passbilder, og vips saa hadde jeg en innbydelse i lomma. Jeg tok med meg jentene (Beate, Ida og Trine), kledde meg i sari og dro avgaarde. Vi hilste foerst paa brudgommens foreldre og fikk servert forrettssnacks foer brudeparet ankom. Mens vi ventet paa brudeparet tilsynelatende konkurrerte to band om oppmerksomheten vaar. De spilte naa i hvertfall samtidig i hver sin ende av rommet. Et klassisk band med en svaert intens klarinettsak (“mhyyyyyy” lyd), samt et indisk synthpopcoverband. Helt jaevlig begge deler, men for de klassiske musikernes aere syntes jeg synd paa dem da de ble utdanka av et syntetisk trommesett og hoylytt gauling. Bryllup ble det naa likevel, og glad er jeg for at jeg ikke var brudeparet. Som hjemme, delte de kaka med hverandre og var saa soete saa, men deretter var det to-tre timer med gratulasjoner, fotografering og gaver med ALLE gjestene. Inkludert oss. Da de brukte tiden paa hilsninger, gikk de andre gjestene ned for tradisjonell brylllupsmiddag (paa bananblad selvfoelgelig). Vi hadde selvsagt faat oss nok av venner. Det er noe eget naar det staar ti utagerende gutter foran deg og konkurrerer om aa faa oevet engelsk med deg mens du spiser, naar man selv proever aa laere seg noen ord paa tamil av sidemannen, ja, ogsaa skulle man jo spise da. Et par av guttene fra skolen dukket forovrig ogsaa overraskende opp paa bryllupet, og naergaaende som guttene er paa hverandre i dette landet, ble vi lettere lattermilde av intimiteten de fikk gjennomgaa av sine nye venner. Jeg sier bare *kosepaa*.

Studier har man jo ogsaa!
Saa, misforstaa ikke og tro at vi bare driver finurlig dank, vi har da skole ogsaa! I massevis faktisk. De to foregaaende ukene hadde vi en ung mann fra PRIO til foreleser. Det var artig og han brukte mange artige laeremaater. Naa har vi faatt en danske til laerer, en viss Herr Madsen fra Nordic Institute of Asian Studies. Han har hittil gitt et saerdeles finurlig inntrykk, kunnskapsrik og ettertenksom som han er, et slags leksikon i grunn. Han har dessuten bart og en dyp interesse for fulgeliv der han staar med ikke bare kikkert, men teleskop og skuer bort mot palmeskogen. Det er sannelig mye rart aa se fra hengekoya. Naa begynner foroevrig gruppearbeidet, der jeg skal samarbeide med to til om konflikten paa Sri Lanka og forholdet melom tamilene og de tamilske tigerne. Gleder meg!

Ogsaa saa mye mer jeg kunne ha sagt a gitt!

Livet i Pondicherry

Saa er man her i Pondicherry, skolen har begynt og man innser at man allerede har vaert her i en tredjedel av tiden. Det er underlig med det; tidsfordrivet. Det er godt og rolig her. India light, kaller vel egentlig de fleste det, men det er helt ok naar man skal prove aa konsentrere seg om studier. Det er helt greit at det ikke er like mye tuting, like mange tiggere eller like mye folk (kuer, hunder, rickshaws, biler, geiter) og kaos som det er ellers. At det er mulig aa faa tak i ca. grovt brod her i byen er meg heller ikke i mot, dog jeg elsker den indiske maten.

Studiesenteret er saerdeles behagelig. Jeg tenkte det ville vaere flott, men ikke saaaa flott! Vi gaar over en bro for aa komme dit, og da lyser sanden, palmene, hengekoyene og bungalowene mot oss, flott residert ved vannkanten. Bare lyden av vann, vind og sirisser hoeres, samt et og annet bryllupskorps og noe fyrverkeri i det fjerne innimellom. Jeg klager ikke.

Jeg har satt meg til maal aa laere meg aa knyte saree naar jeg er her da. Jeg har gaatt til anskaffelse av dette tradisjonelle indiske kleasplagget som de fleste indiske kvinner bruker til daglig. Sannelig er det ikke enkelt aa surre paa seg 7 meter silkestoff alene. Jeg trenger nok timer med oving, for aa si det slik. Men folk her er jo svaert saa villige til aa hjelpe en!

I dag var vi paa fjelltur opp til et fort et par timer utenfor byen. Ufattelig fascinerende fjell som jeg egentlig heller ville kalt gigantiske steinroyshauger i ellers flatt landskap. Det er heeelt sikkert noen guder som har plassert de der. Paa bussen til og fra benyttet jeg sjangsen til aa hoere paa musikk. Jeg kjoepte meg en indisk contemporary drum’n bass skive av Talvin Singh paa anbefaling av en brite i Mumbai. Endelig fikk jeg hoert paa den, og sannelig om jeg foelte meg som satt inn i en episode av Lonely Planet ved synet av alt som passerte utenfor vinduet. Det var ganske finurlig.

Men naa skal jeg avslutte. Jeg har en avtale med Beate om aa spise vannmelon paa hustaket foer jeg tar kvelden. (I gaar laget forresten Beate en fantastisk vannmelomhjelm. Veldig kledelig. Jeg har desverre ikke noe bilde). Vi hamstret akkurat vannmelon, galiamelon, lichi, guleroetter, neper, agurk og papaya til 68 rupi paa nabosjappa. Hoi, hele 10 kroner! I like India!

Ikke lastebilsjåfør, men…

… jeg har hatt drømmer om å bli gartner, astronom, fysiker, kunsthistoriker, blomsterbinder, fotograf for reisebøker, flinkis trompetist, reklamedesigner, illustratør, forfatter, fredsmekler, filosof, skuespiller i musikalen starlight Express i London (legg merke til;som tog, syngende på rulleskøyter). Og mer til.

Det har gått opp noen lys underveis. Takk og lov?

Jeg er visst kommet i et slags vakuum

Jeg vet om noe abstrakt som jeg ikke vet om. Det høres ganske abstrakt ut, og føles ganske abstrakt også faktisk. Litt mindre fjernt handler dette om en vag idé om hva jeg kan vente meg fremover. For øyeblikket surrer tankene for det meste rundt hva som vil skje på reise, og innfanget i dette tankespinnet, føler jeg meg ikke fullt til stede her hjemme heller. Trist for å dra, glad for å reise. Det er som om jeg befinner meg i et eksistensielt vakuum mellom to steder, ikke helt til stede i noen av dem. Så underligt! Et jeg fysisk er i, men som jeg er fjern fra, og et jeg ikke er i, men tenker på uten å klare å forestille meg det. Jeg gjør ikke de vanlige tingene jeg alltid gjør, her på Hamar, men kun ting som skal forberede meg til de neste, fjerne månedene. Unntakstilstand, gudskjelov. Lettere rastløs av denne tilstanden, skal det sannelig bli godt å sette seg på flyet og plante beina på jorda igjen.

Liten i det store, men ikke meningsløs

Da jeg sorterte post her om dagen, gikk det en slags gysning igjennom meg. Jeg er ikke riktig sikker om den var god eller dårlig, men den ga mening på sitt vis. Det helt lille ble plutselig svært, og postsorteringen skulle ende opp med å symboliseret livet og verdens gang selv. Jeg innså at jeg var viktig. Viktig for at folk i 2460 Osen så vel som 2582 Grimsbu skulle få posten dagen derpå. Ikke skrev jeg brevet og ikke la jeg det i postkassen til adressaten, men likevel hadde jeg min oppgave. Tanken ga meg altså denne gysningen. Sett i en større sammenheng var jeg ikke riktig sikker om det var deilig å føle seg som en betydningsfull del av en større sammenheng, i en trygg og tilrettelagt eksistens, eller om jeg egentlig er berøvet friheten. Paradokset, hvor fri man enn føler seg, så utgjør man likevel sin rolle i sammenhengen. Er jeg egentlig fri da? Tankene og spørsmålene overveldet meg mens jeg sto der og sorterte. Det gjør de enda.

Julenissen i Julussdalen mottok ønskekortet fra ei jente på 5 år som ønsket seg stjernekikkert. Jeg leser særdeles sjeldent kort jeg sorterer, men det var vanskelig å ikke legge merke til dette. Jeg hadde forresten en stor drøm om stjernekikkert selv når jeg var liten husker jeg, jeg ville jo bli astronom. Jeg har alltid vært glad i å reise, men å bli astronaut var liksom litt for skummelt. Men jeg ble aldri astronom, skjønt jeg riktignok holder meg i de høye sfærer med religionsvitenskapen.Det er rart hvordan man tar valg. For jeg ville bli mye rart i mellom astronom og religionsviter. Gudene vet om det er det jeg blir engang.

Foreløpig sorterer jeg post, studerer og funderer.

Iiik, det iler.

Mett som faen og lettere ettertenksom

Det er jul, det er Hamar, det er familie, det er mat, det er aldri sulten, det er alltid mett og deretter mettere. Når jeg tenker på matfattige får jeg dårlig samvittighet fordi jeg irriterer meg over mettheten. Den overveldende mettheten: Magen sprenger og man flytter seg rastløst på stolen i ubehag og søken etter best mulig sittestilling for å unngå mest mulig pinsel. Man er mett så man er kvalm. Kvalm av mat, og kvalm av urettferdighet. Etter desserten forsøker jeg å ikke sovne av dorskhet. Det er ikke enkelt.

Jeg er lei jul, men i morgen blir det fort familietid over all familietid. På en måte, dog. Jeg skal til Dombås og overvære en konsert med lokale musikere. Gjennom ti år har mange mottatt støtte fra et fond stiftet i forbindelse med mine tre tremenningers plutselige død i 1996. Seks, elleve og fjorten år gamle omkom de i trafikkulykke sammen med bestemoren. Hendelsen preget bygda og vel så det, og fondet ble startet til støtte for musikkmiljøet i Dombåstraktene, som jo er en viktig beskjeftigelse i familien Nyhus.

I morgen kommer jeg altså til å bli sentimental og resignert over livets store spørsmål.

Jeg har til og med mange timer i bil (gjennom 26-regionen). Reising gjør meg ikke mindre ettertenksom. Om tjuetre dager skal jeg til India, noe som er merkelig å tenke på. Jeg forstår det ikke helt, og det vil jeg vel ikke gjøre før jeg har vært der en måneds tid heller. Jeg drømte forøvrig at jeg ble tatt av tsunami her en natt. Det var helt for jævlig. Jeg har sjeldent mareritt. Jeg fikk ikke sove på lenge.

Jeg lurer på om jeg faktisk er litt redd. Jeg er ikke så tøff i trynet som jeg har vært når jeg har reist før.

Jeg er litt skuffet over at jeg ikke har rukket å slappe av i julen. Stort sett har jeg vært mett og prøvd å ikke sove når jeg har skullet være våken. Om nettene har jeg sortert post. Og det er et kapittel jeg tar en annen dag. Jeg er riktignok meget fornøyd med at jeg har fått lest. Fort som faen, var både Naiv.Super og Doppler konsumert. Jeg er inne i et Erlend Loe rush og jeg har bestemt meg for å lese MEIR. Nå. Før jeg fortsetter rekken skal jeg riktignok kaste meg over Haruki Murakamis “Norwegian Wood”. Jeg kjenner jeg er litt spent. Det føles godt å investere i bøker som ikke er pensum igjen. (Pst, jeg kjente meg igjen Einar).

Erlend Loe satte meg forresten på en god idé. Jeg skal begynne å lage lister! Slik vil jeg huske alle de sære tingene fra India. Dagbok ut, lister inn! Velkommen absurditeter! (For hvem? På hvilke premisser!?) Fine, rare, stygge, store, vakre, varme, harme, gode. Huskes skal det, og lister skal det bli. De vil bli litt spenstigere enn dagens, tror jeg:

*Jeg sovnet ikke før 8 i morges.
*Julemiddag hos mormor var frokost. Jeg var mett og ble mettere. Sprengmett.
*Mormor hadde pyntet sjokoladekaken med røde og grønne Non-Stop. Det gjorde jeg også her om dagen. Jeg følte enn viss anerkjennelse når mormor, bakeforbildet over alle bakeforbilder (bortsett fra mamma), hadde tatt seg til å gjøre det samme. Hun pynter sjelden sjokoladekaken. I hvert fall med Non-Stop.
*Min bror sølte både øl og akevitt på mormors duk. Den var vannavstøtende og jeg ble fascinert. Det syntes ikke. Sånn duk vil jeg og ha en dag.
*Jeg så en snill bad-ass fra barneskolen jeg ikke har sett på 6-7 år. Kjempesnill gutt, sånn egentlig. Men fra svartkleddd punker og Bad Religion, har han vist seg å bli hvitkledd yo-yo med attitude, lissom! Jeg undres hvordan det er med han.
*Jeg snakket med Irlin i dag, og skal feire nyttår i Oslo. Beate også.
* Jeg så James Bond på kino i kveld. Den var bra. Introen og. Faktisk veldig.
*Jeg skriver i blogg og jeg forsøker å si alt på en gang.

Men jeg gidder ikke mer for jeg tror jeg har sagt nok. Dette går nesten over stokk og stein.

Gla´melding:

Se sannelig, jeg har ikke skrevet på ukesvis! Fantastisk. Jeg har visst fått livet tilbake!Legg merke til at jeg ikke skriver dette innlegget ut av kjedsomhet, men at jeg derimot tar meg tid til en oppdatering. Tenk, “tar meg tid til.” Så herlig! Sommerens sosiale vakuum er over og hverdagen er tilbake, mer innholdsrik enn på lenge. Sommerfrustrasjonen og vårens fatale pruduktivitet har dessuten gitt meg ny giv og en sterkere motivsjon enn noengang til å gjøre høstsemesteret knall. Nå skal det ikke stå på tiltaksløsheten lenger. Med en knallstart som fadder, ja faddersjef til og med, der sistnevnte er nærmest ved å skryte på seg tittel uten innhold, har de siste ukene skaffet meg mangt av nye bekjentskaper. Vitkigst av alt har det riktignok gitt meg mot til å kaste meg ut i linjeforeningsstyret, det vil si, hvis jeg blir valgt da. En glimrende mulighet til å vise engasjement for faget og samtale med professorene. Sjeldent jeg gleder meg så mye som nå, men jeg klager sannelig ikke med min entusiasme! Beklager overglad Kjersti for sarte sjeler. Synd for dere. Ivrig har jeg kastet meg over bøkene de siste dagene og ser frem til å bli klok og smart og sånt. Nå er det bare å satse på at entusiasmen holder seg på plass! Mer en dette gidder jeg ikke skrive nå. Jeg har jo så mangt å gjøre. And I like it.

“Pingvinhjelpen” av Erlend Loe

Tja, nå var det vel en del som ble offer for den gule lappen jeg dro meg meg sist jeg var i Trondheim. For de nysgjerrige kan det leses mer her. Det gjelder altså teaterstykket “Pingvinhjelpen” av Erlend Loe. Det finnes mange grunner til å gå dit:

1. Pingvin

2.Erlend Loe

3.Pingvin

4. Man går for sjeldent på teater

5. Pingvin

6. Bare 110 penger

7. Pingvin

8. Ikke minst Loes beskrivelse: Voksne suger. Barn ruler. Men pingviner ruler aller mest.

9. Ja, også pingvin. Bare for å få listen til å ende på et oddetall.

Som ivrig forkjemper for denne sannsynligvis storslåtte pingvinseansen for barn i alle aldre tar jeg på meg billettbestillingen. Jeg stemmer for en aften i løpet av oktober måned, men akkurat når kan vi heller komme tilbake til. Vi får prøve å finne en dato som passer for flest mulig. Så, hvor mange av dere er med?